Vi velger. Hundene betaler. Del 2.
Da jeg spurte følgerne mine hvorfor de drar på hundeutstilling, fikk jeg svar om fellesskap, stolthet, avlsarbeid og hunder som liker å samarbeide. Andre fortalte om stress, ubehagelig håndtering og valget om å finne andre aktiviteter. Noen opplevde selve kritikken som et angrep på mennesker som setter hundene sine først.
Svarene gjør meg nysgjerrig. For spørsmålet mitt er større enn om det finnes omsorgsfulle utstillere. Jeg ønsker å forstå hva utstillingen gir menneskene, hvordan det påvirker valgene deres, og hva som skjer når menneskenes belønning ikke sammenfaller med hundenes beste.
I forrige blogg, «Vi velger. Hundene betaler», undersøkte jeg ansvaret for hundene vi avler frem. Men avlsvalgene formes også av hvilke hunder som får premier, prestisje og oppmerksomhet. Derfor går jeg nå videre til utstillingsringen: Hva belønner vi der, og hva motiverer menneskene til å fortsette?
Utstilling er mer enn en vurdering av en hund. Det er også et sosialt miljø med venner, kunnskap, tradisjoner og muligheter til å bli anerkjent. I en studie av 109 deltakere ved internasjonale hundearrangementer i Serbia var sosial kontakt, dommere og arrangementets kvalitet og prestisje viktige motivasjonsfaktorer. Deltakerne la også vekt på rettferdig bedømmelse, læring og hundenes sikkerhet. Studien beskriver ett avgrenset utvalg, men viser at motivasjonen er sammensatt. [1]
Det er forståelig. Selvbestemmelsesteorien beskriver kompetanse, tilhørighet og autonomi som sentrale menneskelige behov. En hobby kan gi både mestring og et sted å høre til. [2] Anvendt på utstillingsmiljøet er dette en mulig forklaring på hvorfor deltakelsen betyr så mye: Her finnes mennesker som ser arbeidet ditt, deler interessen din og verdsetter det samme som deg.
Hunden kan samtidig bli en bærer av menneskets identitet. Når hunden premieres, kan det oppleves som en bekreftelse på egen kompetanse som oppdretter, handler eller eier. «Se hvor fin hund jeg har.» Eller: «Se hva jeg har skapt.»
Sosialpsykologien beskriver hvordan mennesker kan styrke sitt offentlige selvbilde ved å fremheve forbindelsen til andres suksess. Cialdini og kollegers klassiske studier undersøkte dette blant tilhengere av universitetslag. [3] Det er ikke dokumentasjon på motivene til bestemte utstillere, og en handler bidrar selv til prestasjonen. Men det gir et relevant spørsmål: Hvor mye av hundens seier blir en seier for menneskets selvbilde?
En sløyfe, et bilde på pallen, gratulasjoner og oppmerksomhet kan gjøre det attraktivt å delta igjen. Fra et atferdsanalytisk perspektiv er spørsmålet hvilke konsekvenser som faktisk opprettholder deltakelsen. For én person kan det være vennskap. For en annen konkurransen, synligheten eller muligheten til å bygge et navn.
Det betyr ikke at alle som stiller ut, søker status. Det betyr at vi må undersøke mer enn den uttalte begrunnelsen «for hundens skyld». Kjærlighet til hunden kan eksistere samtidig med sterke belønninger for mennesket.
Derfor spør jeg: Hvis formålet er å vurdere hunden opp mot rasestandarden, hva tilfører den andre eller tiende utstillingen når hunden allerede er vurdert å oppfylle den? Hvorfor stilles valper som ennå er langt fra ferdig utviklet? Hvorfor premieres hunder med ekstreme kroppstrekk som utfordrer helse og funksjon? Når går deltakelsen fra å undersøke hundens egenskaper til å konkurrere om menneskelig anerkjennelse?
Flere vurderinger, også på ulike alderstrinn, kan tilføre informasjon. Spørsmålet er hvilken informasjon vi trenger, og hvordan vi best innhenter den. En utstillingspremie alene er ingen dokumentasjon på at hunden er frisk eller egnet for avl. Hvis videre deltakelse hovedsakelig handler om titler, konkurranse og synlighet, bør vi kunne si det åpent – og vurdere hundens utbytte og belastning deretter.
Investeringene kan også gjøre det vanskelig å stoppe. Forskning på sunk cost-effekten viser hvordan allerede brukt tid, penger eller innsats kan påvirke beslutninger om å fortsette. [4] Overført til utstilling er dette en mulig mekanisme, ikke en diagnose av deltakerne: Kanskje har man brukt så mye på reisen mot et championat at det blir vanskelig å spørre om neste tur er verdt det for hunden.
«Hundene mine lever drømmeliv», skrev flere. Jeg har ingen grunn til å avvise fortellingene om fjellturer, omsorg og gode hverdager. Men et godt liv hjemme besvarer ikke alle spørsmål om det som skjer i ringen eller idealene som videreføres gjennom premieringen.
Her kan motivert resonnering være relevant. Forskeren Kunda beskriver hvordan ønsket om en bestemt konklusjon kan påvirke hvilke argumenter vi finner og aksepterer. [5] Hvis utstilling er tett knyttet til vennskap, identitet og følelsen av å være en god hundeeier, kan kritikk av praksisen oppleves som kritikk av hele personen.
Det gjelder også meg. Sterke standpunkter kan gjøre oss selektive. Derfor må vi kunne undersøke både påstanden om at «alle mistrives» og påstanden om at «de som vinner, må elske det». Ingen av delene blir dokumentert bare ved at vi er overbevist.
Hvis rasestandarden skal være et felles vurderingsgrunnlag, hvorfor kan dommere vurdere samme hund så forskjellig? Et visst skjønn er uunngåelig. Hundens alder, kondisjon og presentasjon kan også variere. Men hvor går grensen mellom en faglig begrunnet forskjell og personlig smak?
Når en utstiller oppsøker en dommer som foretrekker akkurat deres type hund, blir dette spørsmålet særlig relevant. Er målet å få en mest mulig pålitelig vurdering, eller å finne noen som bekrefter det man allerede ønsker å høre? Forskjeller beviser ikke favorisering eller uredelighet, men en bedømmelse som påvirker avlsvalg, må tåle spørsmål om både konsistens og begrunnelse.
NKK har et formalisert utdannings- og autorisasjonssystem med kompetansekrav, kurs og praktisk opplæring. Systemet åpner også for godkjenning for flere raser og grupper. [6] Spørsmålet er derfor hvordan utdanningen og oppfølgingen sikrer god forståelse av helse og funksjon hos svært ulike hundekropper. Hvordan undersøkes enigheten mellom dommere? Hvem følger opp dersom ekstreme trekk blir en fordel i konkurransen?
Vi må dessuten skille mellom standarden, tolkningen av standarden og det som faktisk premieres. Dersom en standard selv beskriver problematiske trekk, hjelper det ikke nødvendigvis å følge den mer konsekvent. Dersom standarden advarer mot overdrivelser, må vi undersøke om denne advarselen får reelle konsekvenser i bedømmelsen. Et rasetypisk uttrykk er ingen tilstrekkelig etisk begrunnelse dersom hunden betaler med helse og funksjon.
At erfaring ikke gjør oss immune mot skjevheter, illustreres av en studie av søkshundførere. De vurderte flere sider ved egne hunders prestasjoner mer positivt enn andre vurderere gjorde. [7] Studien handlet ikke om utstillingsdommere og dokumenterer ikke partisk dømming i ringen. Den viser likevel hvorfor erfaring og engasjement må suppleres med tydelige vurderingsverktøy og kontroll av hvordan de brukes.
Et av argumentene for utstilling er at den skal bidra til avlsarbeidet. Da må vi kunne skille hundens arvelige forutsetninger fra resultatet av menneskets innsats. Hva vurderer vi hvis utseendet som premieres, delvis er skapt gjennom korrigering og presentasjon?
Øreteiping er et konkret eksempel. Pug Club of Canada har publisert en veiledning som beskriver teiping for å påvirke hvordan ørene folder seg. Veiledningen omtaler også midlertidig korrigering som kan vare lenge nok til at hunden kan stilles ut. [8] Dette er dokumentasjon på en beskrevet praksis, ikke på hvor utbredt den er i Norge. Men det reiser et grunnleggende spørsmål: Vurderer vi da hundens ørestilling eller menneskets evne til å forme den? Teipingen endrer ikke genene som føres videre.
NKKs regler setter allerede grenser for «faking». De forbyr blant annet å stille hunder som har gjennomgått inngrep for å forbedre eksteriør eller prestasjon, og nevner tannregulering, kosmetisk endret pigmentering og kosmetisk kirurgi. Reglene forbyr også produkter brukt for å endre pelsens eller hundens utseende, farge eller struktur, mens vanlig pelsstell er tillatt. [9] En slik opplisting dokumenterer hva regelverket tar høyde for, ikke hvor ofte det skjer. Spørsmålet er hvordan endringer oppdages og reglene håndheves.
Også innenfor det tillatte må vi kunne diskutere hva som gir relevant informasjon. En velstelt hund kan vise stor innsats fra eieren. Men valpene arver pelsens egenskaper, ikke timene på stellebordet. Ville det ikke være mer verdifullt å premiere en pels som beskytter kroppen, fungerer i aktivitet og krever lite vedlikehold?
Jeg har lenge tenkt på likheten mellom hundeutstilling, dukker og skjønnhetskonkurranser for barn: En annen kropp forberedes, styles, posisjoneres og vurderes, mens voksne mottar anerkjennelsen. Dette er en etisk sammenligning, ikke en påstand om at aktivitetene er identiske eller har dokumentert like virkninger.
Spørsmålet er når levende individer blir behandlet som presentasjoner av menneskers ambisjoner. Hva ser vi når bein flyttes, hodet holdes oppe og halen plasseres? Hvor mye av kroppens funksjon kunne vi vurdert bedre gjennom friere bevegelse?
Det er også nødvendig å skille mellom regelverk og praksis. NKKs utstillingsregler forbyr å løfte hunder i halsbånd eller hale. [9] Hvis dette skjer, er spørsmålet hvordan forbudet håndheves. Min kritikk går dessuten videre: Hvorfor aksepteres stramme bånd rundt halsen som en del av presentasjonen? Hvordan ville vurderingen sett ut med slakt bånd, mindre fysisk posisjonering og større rom for hundens egne bevegelser?
I en innendørshall kan støy, lukter, trange passasjer og tett nærhet til fremmede hunder komme på toppen av reisen, ventingen og håndteringen. For noen hunder kan dette bli en betydelig belastning. At miljøet er vanlig for menneskene som deltar, gjør det ikke automatisk godt tilrettelagt for hundene.
Hvor mye valgfrihet har en hund som føres gjennom trengselen og venter i et bur tett ved andre? Et bur med åpen dør kan gi en kjent og skjermet hvileplass for en hund som er trygg der. Men burplassering, støy og muligheten for uforstyrret hvile må vurderes fra hundens perspektiv, ikke bare ut fra hvor mange hunder hallen rommer.
Femdomene-modellen for dyrevelferd inkluderer samspillet med miljøet, andre dyr og mennesker, og betydningen av å kunne handle på egne initiativ. [10] Med dette som utgangspunkt blir spørsmålet større enn om hunden gjennomfører uten å protestere: Hvilke muligheter har hen til å påvirke situasjonen?
Jeg tenker på hvordan vi selv kan oppføre oss i en trang heis. Vi begrenser bevegelsene, unngår blikk og venter på å komme ut. Det betyr ikke at vi trives med nærheten. Hvordan ville det oppleves dersom en fremmed samtidig begynte å undersøke kroppen vår, uten at vi kunne trekke oss unna? Sammenligningen forteller oss ikke nøyaktig hva hunden føler. Den minner oss om at stillhet og ettergivenhet ikke er tilstrekkelig dokumentasjon på velvære.
Mindre samlinger, større avstander, skjermede hvileområder, korte opphold og mer presise oppmøtetider er mulige forbedringer. Utendørsarenaer kan gi mer plass, men må også tilpasses vær, temperatur og underlag. Hvorfor er ikke spørsmålet om hva hundene trenger, mer styrende for organiseringen?
Valper fortjener særlig omtanke. Hvor mye forteller en tidlig fremvisning om en voksen hunds egnethet for avl? Og er valpens utbytte stort nok til å begrunne reisen, ventingen og håndteringen? God miljøtrening innebærer tilpasning til individet. En stor utstillingshall blir ikke et egnet læringsmiljø bare fordi vi ønsker at valpen skal lære å takle den.
Å ha hatt mange hunder, avlet i mange år eller vunnet utstillinger er ikke i seg selv dokumentasjon på kompetanse til å tolke subtilt ubehag. I en videostudie var erfaring med hund knyttet til bedre gjenkjenning av frykt, og yrkesutøvere gjorde det bedre enn vanlige hundeeiere. Men ingen gruppe identifiserte frykt feilfritt. [11]
En annen studie, av reaksjoner på hverdagslyder, fant at noen eiere undervurderte hundenes frykt, og at mennesker i undersøkte videoer ofte reagerte med underholdning fremfor bekymring. [12] Dette var ikke utstillingsstudier. De gir derfor ingen prosentandel for hvor mange utstillere som overser stress. Men de utfordrer forestillingen om at eierens overbevisning alene er tilstrekkelig.
Vi må se på hele situasjonen: kroppsspenning, endringer i bevegelse, unnvikelse, orientering og hvordan hunden reagerer når hen får avstand eller en pause. Et enkelt gjesp eller slikk rundt munnen beviser ikke stress. Like lite beviser stillhet at hunden er trygg.
Jeg er særlig opptatt av hundene som blir passive under press. Det som gjerne omtales som «shutdown», må ikke brukes som en diagnose på enhver stille hund. Vi kan heller ikke slå fast at en hund raskt vil «stenge av» i et bestemt miljø. Men fravær av protest utelukker ikke frykt eller atferdshemming. Det må vi undersøke, fremfor å belønne at hunden tilsynelatende finner seg i alt.
Hvilken opplæring får handlere, oppdrettere og dommere i å gjøre disse vurderingene? Og hvilke tegn skal faktisk føre til en pause eller avsluttet deltakelse?
God, belønningsbasert trening kan gjøre uvante og krevende situasjoner positive. En oppmerksom handler kan bygge trygghet og et samarbeid som har verdi for hunden. Dette vil jeg anerkjenne. Samtidig må vi skille mellom å lære en bestemt prestasjon og å gjøre hele situasjonen god å være i.
Fra et atferdsanalytisk perspektiv vil jeg vite hvilke konsekvenser som opprettholder hundens deltakelse. Er det maten, leken, nærheten til eieren eller kontakten med andre? At hunden oppsøker belønningene, dokumenterer ikke automatisk at hen liker alle delene av arrangementet.
Fra et etologisk perspektiv spør jeg hvilke behov selve fremvisningen tilfredsstiller. Sosial kontakt, bevegelse og utforsking kan ha verdi. Men hva ved det å bli posisjonert, undersøkt og ført rundt foran en dommer er verdifullt for akkurat denne hunden? «Naturlig» er ikke alene et mål på god velferd, men hundens behov må være utgangspunktet.
Filosofisk kommer jeg tilbake til valgfriheten. Hva ville hunden valgt dersom alternativene var reelle: ringen, en rolig pause, utforsking i skogen eller lek med en venn? Vi kan ikke bestemme svaret på forhånd. Men vi kan heller ikke bruke vår egen entusiasme som svar på hundens vegne.
Å lære trygg, frivillig håndtering er nyttig, blant annet ved veterinærbesøk. Unødvendig håndtering hunden misliker, blir likevel ikke et gode bare fordi hen tåler den. Har hunden lært en tydelig måte å si både ja og nei på? Og blir et nei respektert også når det betyr å forlate ringen og gi avkall på en mulig premie?
Det er her valgfriheten blir konkret. En mulighet til å si nei har liten verdi hvis svaret ikke får endre planen. Det relevante spørsmålet er derfor både om handleren kan lære hunden å uttrykke en preferanse, og om mennesket er villig til å følge den.
NKKs egne etiske retningslinjer sier at utstilling ikke er nødvendig for hundens velferd, men et valg vi gjør på grunn av hobby og interesse. De slår også fast at ingen sider ved deltakelsen skal gå ut over hundens velferd. [13]
Da bør det være mulig å kreve endring. Deltakerne kan etterspørre bedre arenaer, arrangørene kan redusere belastningene, og dommerne kan holdes ansvarlige for hva de belønner. Et miljø med mange omsorgsfulle mennesker har også mange mennesker som kan stille krav.
Bevaring av en rase må samtidig romme spørsmål om livet hundene skal leve nå. Gir egenskapene vi premierer, gode forutsetninger for fysisk og psykisk helse i dagens samfunn? Eller bevarer vi først og fremst et utseende og en identitet vi selv er blitt knyttet til?
Jeg ønsker å forstå hvorfor praksisen fortsetter, også blant mennesker som elsker hundene sine. Fellesskap, mestring og anerkjennelse er sterke goder. For mennesket kan belønningene være mange og tydelige, mens hundens utbytte lettere blir noe vi antar. Jeg kan ikke måle og sammenligne verdien for de to partene ut fra bilder eller kommentarer. Nettopp derfor må vi undersøke hvem som får hva, hvem som bærer belastningene, og hvem som faktisk får bestemme.
Når kritikken møtes med at mange oppdrettere setter hundene først, blir mitt neste spørsmål: Hvorfor stiller de ikke høyere krav til arrangørene og dommerne? Hvorfor fortsetter de å delta på prestisjefylte utstillinger som Crufts når de mener at helsebelastende kroppstrekk premieres, eller ser håndtering som utfordrer hundenes velferd?
Å gi egne hunder gode liv er viktig. Men deltakelsen støtter også arrangementet og gir det legitimitet. Derfor må ansvaret omfatte hvilke praksiser man aksepterer rundt seg. Hvorfor godtas stramme bånd som trekker hodet opp, og fysisk posisjonering der hundene formes som dukker, fremfor å få vise hvordan de selv står og beveger seg? Hvilken relevant informasjon risikerer vi å skjule gjennom presentasjonen?
Seriøse oppdrettere og utstillere har mulighet til å kreve bedre plass, skånsom håndtering og bedømmelse som prioriterer helse og funksjon. De kan også velge bort arrangementer som ikke møter disse kravene. Hvis hundenes beste kommer først, hva skal til før hensynet til hundene veier tyngre enn muligheten til å vinne?
Hvis hundenes beste skal komme først, hvilke belønninger er menneskene villige til å gi avkall på?
Forskningsartiklene om generell menneskelig motivasjon brukes som mulige forklaringsrammer. De dokumenterer ikke motivene til enkeltpersoner i utstillingsmiljøet. Kommentarene fra sosiale medier er gjengitt tematisk, uten navn, og er ikke et representativt forskningsmateriale.
