Hvordan uetisk oppdrett, premiering og trening skaper og viderefører lidelse hos hunder.
Del 1: Oppdretteren – her begynner ansvaret.
Før en hund får en familie, en trener eller en utstillingsdommer, har noen valgt hvilke hunder som skal bli foreldrene. Det valget gir valpen forutsetninger hen skal leve med hele livet. Ingen oppdretter kan garantere et liv uten sykdom, men når vi kjenner risikoen for pustevansker, smerter, allergisk sykdom eller sterk frykt, har vi et ansvar for hva vi velger å føre videre. Derfor begynner denne serien hos oppdretteren, der hundens liv begynner – og der noen av belastningene også kan ha sitt utgangspunkt.
EU har vedtatt nye regler om hunders og katters velferd, med blant annet krav om at avlsstrategier skal minimere risikoen for genetiske egenskaper som skader helse og velferd, og begrensninger på bruk av hunder med ekstreme kroppstrekk i avl. Reglene innføres trinnvis. [1] For meg er det hårreisende at slike hensyn ikke allerede er en selvfølge for alle som er glade i hunder. Samtidig ønsker jeg å forstå hva som gjør at vi trenger disse kravene. Hva får mennesker som bryr seg om hunder, til å fortsette å avle på egenskaper som kan gjøre hundenes liv vanskeligere?
Det enkleste svaret ville vært at oppdretterne ikke bryr seg, eller at alt handler om penger. Forskningen gir grunn til å undersøke et mer sammensatt bilde. I en australsk pilotstudie med 275 oppdrettere var kjærligheten til en bestemt rase en fremtredende oppgitt grunn til å begynne med oppdrett. Mange beskrev også friske selskapshunder som et viktig mål. Dette var selvrapporterte svar fra et utvalg oppdrettere, og forteller derfor ikke nødvendigvis hvordan de handlet eller hvor friske hundene deres ble. [2]
Studien minner oss likevel om at et menneske kan oppleve seg selv som ansvarlig og omsorgsfullt, samtidig som valgene hen tar, viderefører risiko. Gode intensjoner sikrer ikke gode konsekvenser. For å forstå dette må vi undersøke mer enn hva oppdretteren sier at hen ønsker. Vi må også se på hva som påvirker valgene, hva oppdretteren får ut av dem, og hva som gjør det vanskelig å endre kurs.
Hos kortsnutede hunder kan avlen på en bestemt hodeform gi trange luftveier og BOAS, et syndrom som kan påvirke pust, søvn, aktivitet og temperaturregulering. [3] Andre skalleformer kan gi trange forhold rundt hjernen og overgangen til ryggmargen, med risiko for smerter og nevrologiske problemer. [4] Forskning har også vist sammenhenger mellom kroppsproporsjoner og risiko for smertefull ryggsykdom. [5] Det betyr ikke at alle hunder med et bestemt utseende er syke. Det betyr at utseendet må vurderes sammen med hvordan kroppen fungerer.
Levetid er også relevant. I en britisk studie med over 580 000 hunder var den beregnede medianoverlevelsen 12,5 år samlet, sammenlignet med 10,6 år for Grand Danois, 9,0 år for Fransk Bulldog og 8,1 år for Cane Corso. [6] Tallene gjelder den undersøkte populasjonen og forteller ikke alene hvorfor hundene døde, eller hvor mye de led. Men de gir grunn til å spørre hvor høyt vi prioriterer livslengde. Når en kort levetid blir omtalt som «vanlig for rasen», kan det høres ut som en forklaring som avslutter samtalen. For meg burde den starte en samtale om hva som kan forbedres.
Allergisk sykdom må også tas på alvor. Atopisk dermatitt er en kompleks, kløende hudsykdom der både genetiske og miljømessige faktorer spiller inn. Den kan innebære tilbakevendende hudbetennelse, øreproblemer og behov for langvarig behandling. [7] En studie av labradorer og golden retrievere fant en tydelig arvelig komponent og frarådet avl på hunder med kliniske tegn på atopisk dermatitt. [8] Alle allergier har ikke samme arvegang, og enhver kløende hund har ikke en arvelig allergi. Men kjent sykdom hos foreldredyr og i slekten må inngå i avlsvurderingen. At vi kan behandle en sykdom og gi hunden god livskvalitet, er ikke i seg selv et argument for å videreføre risikoen.
Hundens psykiske helse fortjener den samme oppmerksomheten. Frykt og angst har genetiske bidrag, samtidig som erfaringer, fysisk helse og miljø påvirker utviklingen. [9] Vi kan derfor ikke forklare enhver redd hund eller ethvert separasjonsproblem med dårlig avl. Men foreldredyrenes atferd kan heller ikke holdes utenfor vurderingen. En hund trenger forutsetninger for å føle seg trygg, utforske og hente seg inn igjen etter belastninger. Det må telle når vi velger hvem som skal bli foreldre.
Noen egenskaper er mindre synlige som velferdsproblemer fordi vi er vant til å beskrive dem positivt. Hos enkelte labradorer og flatcoated retrievere er en variant i POMC-genet knyttet til økt sult og lavere energiforbruk, en kombinasjon som øker risikoen for fedme. [10] Overvekt er dessuten forbundet med kortere levetid hos hunder. [23] Belastningen kan dermed omfatte både en sterkere sultfølelse i hverdagen og følgene av overvekt. Det er også relevant å undersøke om økt sult kan gjøre situasjoner med konkurranse om mat mer krevende, men vi kan ikke slå fast at genvarianten øker risikoen for ressursforsvar. Når vi verdsetter en «matglad» hund som er enkel å motivere, må vi samtidig spørre hva egenskapen koster hunden selv.
Alvorlige plager rundt løpetid, innbilt drektighet eller kjønnsdrift må også inngå i helhetsbildet, selv om disse ikke kan behandles som ett samlet arvelig problem. Det samme gjelder pels som krever omfattende stell. Pelsstell kan være trygt, frivillig og godt, men vi må kunne diskutere hvor mye vedlikehold vi avler en hund til å trenge. Hva innebærer det for hunden dersom stellet oppleves som vanskelig, eller hen ikke får den nødvendige pleien? Belastninger blir ikke irrelevante bare fordi vi har utviklet rutiner for å håndtere dem.
Vi har langt bedre muligheter enn tidligere til å undersøke deler av den arvelige risikoen før en paring. Hundegenomforskningen, blant annet gjennom Dog Genome Project, arbeider med å identifisere genetiske varianter knyttet til sykdom og kroppsbygning. [11] For enkelte sykdommer finnes relevante, validerte DNA-tester som gjør det mulig å velge kombinasjoner som unngår syke valper. Når slike verktøy er tilgjengelige, må vi kunne forvente at de brukes på en faglig forsvarlig måte.
En DNA-test er likevel ingen friskmelding av hele hunden. Testen sier noe om variantene den undersøker, og mange sykdommer påvirkes av flere gener, miljø og samspillet mellom dem. Resultatene må derfor brukes sammen med kliniske undersøkelser, kunnskap om slekten og oppfølging av tidligere kull.
Genetisk variasjon må også ivaretas. En frisk bærer av et recessivt sykdomsanlegg trenger ikke automatisk utelukkes dersom en gjennomtenkt kombinasjon kan unngå sykdom hos avkommet. [12] Målet må være færre syke hunder og et bærekraftig avlsgrunnlag. At vi ikke kan forebygge alt, fritar oss ikke fra å forebygge det vi faktisk kan.
Den er tydelig, men spørsmålene om tiltakenes effekt gjentas i første og tredje avsnitt. Klubbene får også ansvar flere ganger. Her er en strammere versjon med samme innhold:
Ansvaret for å bruke denne kunnskapen kan ikke stoppe hos den enkelte oppdretteren. Raseklubbene samler kunnskap, gir avlsråd og påvirker hvilke egenskaper som blir ansett som ønskelige. Innenfor NKK-systemet kan de ta initiativ til registreringskrav som behandles og eventuelt godkjennes av NKK, mens NKK også kan utarbeide egne avlsprogrammer. [13] Flere raser har allerede helse- og mentalkrav knyttet til registrering, og raseklubbene kan ha ytterligere anbefalinger. [14] Men hvordan vurderer vi om tiltakene faktisk forbedrer hundenes liv?
Når kjente helseproblemer videreføres gjennom generasjoner, er det rimelig å etterspørre strengere og mer treffsikre krav. Hva må dokumenteres før en paring anbefales? Hvordan følges avkommet opp, og hvilke konsekvenser får tilbakevendende sykdom for neste avlsbeslutning? Et krav om å gjennomføre en undersøkelse er ikke nødvendigvis et krav om at resultatet skal være godt nok til å forsvare avl. Raseklubbene må kunne begrunne prioriteringene sine og evaluere resultatene, mens NKK må ivareta ansvaret for det overordnede regelverket. Hundens velferd kan ikke være avhengig av ambisjonsnivået i den enkelte klubb.
Kravene må samtidig ta hensyn til genetisk variasjon. Hvis for mange hunder utelukkes, kan det skape nye problemer. Den utfordringen må føre til bedre avlsstrategier og vilje til å vurdere andre løsninger, fremfor at alvorlige belastninger aksepteres som en permanent del av rasen. Å forvalte en rase må innebære vilje til å forandre den når det er nødvendig.
Klubbene må også stille tydelige forventninger til kompetansen hos oppdretterne de organiserer og anbefaler. Jeg stiller spørsmål ved hvor lav terskelen er for å begynne å avle og selge valper. Det finnes ikke et generelt krav om en bestemt oppdretterutdanning, selv om loven krever nødvendig kompetanse. Hvorfor krever vi ikke dokumentert kunnskap om genetikk, reproduksjon, tispens velferd og valpenes utvikling før noen påtar seg ansvaret for å skape nye hundeliv?
Privat oppdrett som ikke regnes som næringsvirksomhet, kan dessuten foregå uten moms. Når valpesalg kan gi betydelige inntekter, må økonomiske interesser inngå i diskusjonen om hva som driver avlen. Kjærlighet til en rase og muligheten til å tjene penger kan eksistere samtidig. Det avgjørende er hvilke hensyn som får veie tyngst når hundenes behov kommer i konflikt med våre egne.
Hvorfor kan slike endringer likevel være så vanskelige? En mulig forklaring er at vi venner oss til det vi ser ofte. I en studie av hundeeieres oppfatning av pustevansker ble 31 hunder klassifisert som rammet av BOAS. Av eierne deres oppga 58 prosent at hunden ikke hadde et pusteproblem, til tross for at de beskrev symptomer. [15] Studien undersøkte eiere, ikke oppdretternes motiver, men viser at sykdomstegn kan være til stede uten å bli forstått som sykdom.
Hvis mange hunder rundt oss puster høylytt, behandles for hudproblemer eller blir syke tidlig, kan belastningene etter hvert oppfattes som forventede. Det er her «vanlig for rasen» blir en farlig målestokk. Uttrykket beskriver hvor ofte noe forekommer, men sier ingenting om hvor godt hunden har det. Hvis vi bare sammenligner hunden med andre hunder som har de samme problemene, risikerer vi å senke forventningene til hva et godt hundeliv kan være.
En annen mulig forklaring finner vi i forskning på motivert resonnering. Ønsket om en bestemt konklusjon kan påvirke hvilke opplysninger vi leter etter, hvordan vi vurderer dem, og hvilke forklaringer vi aksepterer. [16] Overført til avl kan det innebære at et friskt unntak får stor plass, mens gjentatte problemer forklares bort. Usikkerhet kan bli et argument for å fortsette fremfor å undersøke nærmere.
Dette er min anvendelse av generell psykologisk forskning, ikke et dokumentert motiv hos enhver oppdretter. Likevel er spørsmålet nyttig: Hvis jeg allerede har bestemt meg for at denne hunden eller linjen skal videreføres, hvilken informasjon ville faktisk fått meg til å avstå?
Jeg tror også vi trenger å snakke om tilfredsstillelsen ved å skape. Å følge generasjoner av hunder og se ønskede egenskaper komme til uttrykk kan gi stolthet og mestring. I psykologiske eksperimenter har mennesker verdsatt egne ferdiglagde produkter høyere enn tilsvarende produkter laget av andre, en tendens som omtales som IKEA-effekten. [17] Studiene handlet om gjenstander og kan ikke uten videre overføres til hundeavl. Som en mulig parallell stiller de likevel et relevant spørsmål: Kan «se hva jeg har skapt» bli så viktig at det blir vanskeligere å spørre hvordan hunden har det?
Vi har en omfattende makt når vi velger hvem som skal formere seg, hvilke egenskaper som skal forsterkes og hvilke kropper fremtidige hunder skal leve i. Den makten krever at vi tåler å oppdage at resultatet av vårt eget arbeid bør forandres. Den krever også at vi vurderer hvordan drektigheten blir til. Jeg er sterkt kritisk til tvangsparing og til inseminering som brukes for å omgå tispens avvisning eller hundenes manglende evne til å pare naturlig.
Inseminering og tvangsparing er ikke det samme. Det finnes ulike metoder og grunner til å bruke dem, og inseminering kan blant annet redusere behovet for transport. Samtidig blir teknikken et alvorlig velferdsspørsmål dersom den brukes til å videreføre ekstrem kroppsbygning som hindrer naturlig paring. [18] Jeg har ikke grunnlag for å hevde at inseminering eller manglende partnervalg i seg selv gir svakere avkom. Min etiske innvending er at ønsket om et bestemt kull ikke gjør hundens motstand irrelevant. Tispens trygghet, kropp og mulighet til naturlig seleksjon må ha betydning.
Det kan også være vanskelig å endre kurs når mange års arbeid står på spill. Forskning på «sunk cost» beskriver hvordan tidligere investeringer i tid, penger og innsats kan øke tilbøyeligheten til å fortsette. [19] Også dette er generell forskning på menneskelige beslutninger. Anvendt på oppdrett gir den likevel grunn til å spørre hva en endring kan koste oppdretteren følelsesmessig og sosialt.
Å avslutte en linje kan innebære å erkjenne problemer i tidligere kull eller revurdere idealer man har forsvart offentlig. Neste kull kan da bli et håp om bekreftelse på at man likevel har vært på rett vei. Problemet oppstår hvis hundene må bære risikoen for at vi skal slippe å ombestemme oss.
Tilknytningen kan gjelde noe større enn eget arbeid. En rase kan representere familiehistorie, fellesskap og nasjonal identitet. Jeg forstår ønsket om å bevare noe som betyr mye, men vi må kunne spørre hva vi bevarer, og hvorfor historien skal gi akkurat disse egenskapene forrang.
Hundens historie strekker seg mange tusen år tilbake. Genetiske studier viser at flere større hundelinjer allerede hadde utviklet seg for 11 000 år siden. [20] Den moderne modellen med standardiserte raser, strenge utseendekrav og lukkede blodslinjer vokste derimot særlig frem på 1800-tallet. En gammel hundetype er ikke nødvendigvis det samme som dagens registrerte rase eller rasestandard. [21–22]
«Gammel» er derfor et argument som må undersøkes, ikke bare gjentas. Selv en godt dokumentert historie gjør ikke en helserisiko mer akseptabel. Norsk opprinnelse beskytter ikke mot smerter, og en stamtavle gir ikke friere luftveier. Er stoltheten over rasens opprinnelsesland viktigere enn livskvaliteten til hundene vi avler frem?
Vi må også spørre om egenskapene vi lenge har avlet på, gir hundene gode forutsetninger for å leve i dagens samfunn. At en egenskap en gang hadde en funksjon, betyr ikke at den fortsatt gagner hunden. Kulturarven vår må tåle at vi prioriterer de levende hundene og livene de faktisk skal leve.
Med et atferdsanalytisk blikk trenger vi å undersøke hva som skjer rundt selve avlsvalgene. Hvilke konsekvenser følger av å fortsette: anerkjennelse, salg, meritter, fellesskap eller tilfredsstillelsen ved å nå et mål? Hva følger av å endre praksis: støtte og nye muligheter, eller kritikk og tap av status?
Dersom en konsekvens øker sannsynligheten for at et avlsvalg gjentas, kan den fungere forsterkende. Hvilke konsekvenser som faktisk gjør det, må undersøkes i det enkelte tilfellet. Vi kan ikke fastslå en persons drivkrefter bare ut fra at hen mottar en premie eller selger et kull.
Det er særlig relevant å undersøke avstanden mellom den raske anerkjennelsen og de langsiktige konsekvensene. Oppdretteren kan få positive tilbakemeldinger tidlig, mens sykdom først blir tydelig flere år senere, hos en annen familie. Derfor trenger vi systemer som fører kunnskapen om hele hundelivet tilbake til neste avlsbeslutning. Helsearbeid kan ikke stoppe ved det oppdretteren håper å oppnå; det må omfatte hva som faktisk skjer med hundene.
Jeg forventer ikke at oppdrettere skal kunne forutse alt. Jeg forventer at kjent risiko tas på alvor, at problemer dokumenteres, og at det finnes en reell vilje til å endre både metoder og mål. Kjærlighet til en rase kan være en sterk drivkraft, men kjærligheten må også tåle spørsmålet om rasen trenger å forandres. Det samme må raseklubbene og kennelklubbene tåle.
Å forstå hvorfor mennesker fortsetter, fritar ingen for ansvar. Det kan hjelpe oss å se hva som må endres i kunnskapen, idealene og konsekvensene av valgene. For meg går den etiske grensen der ønsket vårt om å bevare en egenskap får veie tyngre enn hundens mulighet til et godt liv. Vi kan velge bort et utseende, omprøve en tradisjon og la en rase forandre seg. Hundene skal ikke måtte betale med sin livskvalitet for at vi skal slippe.
Hva er det egentlig vi vil bevare – og for hvem?
