Det er fascinerende hvor seiglivede myter kan være. Selv når forskningen har gått videre, lever de videre – i bøker, på hundekurs, i sosiale medier og, som vi nylig så, i noen av verdens største podkaster. Da Cesar Millan nylig fikk presentere dominans- og flokkteoriene i Andrew Hubermans podkast, ble jeg minnet på hvor lett gamle ideer kan få nytt liv når de formidles av profiler med stor gjennomslagskraft.
Denne teksten handler derfor ikke om Cesar Millan. Den handler om ideene han representerer. Ideer som har preget hundetreningen i flere tiår, og som fortsatt påvirker hvordan millioner av hunder blir forstått og behandlet. Det er heller ikke alderen på teoriene som er problemet. Mange av de viktigste oppdagelsene vi bygger samfunnet vårt på, er gamle. Problemet oppstår når vi holder fast ved teorier etter at forskningen har vist oss at de ikke lenger gir den beste forklaringen.
Slik har vitenskapen alltid fungert. Ny kunnskap erstatter gammel kunnskap. Ikke fordi den gamle nødvendigvis var dum, men fordi vi vet mer i dag enn vi gjorde i går. Hunden har ikke forandret seg siden 1970-tallet. Det har derimot forståelsen vår av hunden.
Likevel møter jeg de samme påstandene igjen og igjen: at hunden er en ulv, at den lever i flokk, at den prøver å dominere oss, at den tester grensene våre, og at vi derfor må være flokklederen. For mange fremstår disse utsagnene som selvfølgeligheter. De er blitt gjentatt så ofte at de har fått status som sannheter. Men gjentakelse er ikke det samme som dokumentasjon, og popularitet er ikke det samme som vitenskap.
Målet med denne teksten er derfor ikke å latterliggjøre dem som fortsatt bruker disse begrepene. Tvert imot. Jeg ønsker å undersøke hvor ideene kommer fra, hvorfor de fikk så stor innflytelse, og hva forskningen faktisk forteller oss i dag. For når vi bytter ut myter med kunnskap, forandrer ikke bare måten vi trener hunder på. Vi forandrer også måten vi ser dem på.
La oss begynne med den mest grunnleggende av dem alle.
Det er kanskje ingen påstand som har fått større betydning for moderne hundetrening enn forestillingen om at hunden er en ulv. Egentlig er det en ganske forståelig tanke. Ser man en sibirsk husky løpe over et snødekt fjell, er det lett å se likhetene. Hunden og ulven deler store deler av arvematerialet sitt, de tilhører den samme slekten, og de har en felles evolusjonær historie. Derfor blir konklusjonen for mange nesten selvsagt: Skal vi forstå hunden, må vi først forstå ulven.
Men det er nettopp her resonnementet tar en feil sving.
For evolusjon handler ikke først og fremst om hvor mye DNA to arter deler, men om hvilke egenskaper som har blitt bevart gjennom seleksjon. Vi mennesker deler nesten hele arvematerialet vårt med sjimpansen, uten at noen derfor ville hevde at mennesket egentlig er en sjimpanse. Gjennom relativt små genetiske endringer kan evolusjonen skape enorme forskjeller i atferd, fysiologi og sosial organisering. Det samme har skjedd med hunden.
Et sted mellom femten og tretti tusen år tilbake begynte enkelte ulver å leve i nærheten av mennesker. Ikke fordi de ble fanget og temmet, men fordi de individene som tålte vår nærhet litt bedre enn andre, fikk tilgang til en ny økologisk nisje. De fant mat der vi bodde. De slapp å konkurrere med de mest effektive jegerne ute i naturen. Generasjon etter generasjon ble de minst sky, mest tolerante og mest samarbeidsvillige individene favorisert. Det var begynnelsen på domestiseringen – en evolusjonær prosess som ikke bare forandret hundens kropp, men hele dens måte å være i verden på.
I dag vet vi at domestisering har påvirket langt mer enn pelsfarge, haleform og hengende ører. Den har endret hormonbalanse, stressrespons, utviklingsbiologi, kommunikasjon og ikke minst hundens sosiale kognisjon. Ingen annen art ser ut til å lese menneskelige blikk, pekegester og ansiktsuttrykk med samme presisjon som hunden. Når en ulv møter et uløselig problem, forsøker den som regel å løse det selv. Når en hund møter den samme utfordringen, vender den ofte blikket mot mennesket. Ikke fordi den er mindre intelligent, men fordi evolusjonen har lært den at løsningen svært ofte finnes hos oss.
Det er kanskje den mest grunnleggende forskjellen mellom ulven og hunden. Ulven er spesialisert for et liv uten mennesker. Hunden er spesialisert for et liv med mennesker. Gjennom titusenvis av år har vi utviklet oss side om side. Ikke som samme art, men som to arter som har påvirket hverandres evolusjon i en grad vi knapt finner maken til i naturen.
Derfor blir det også problematisk når vi forsøker å forklare hundens atferd ved å vise til ulven. Det er litt som å forsøke å forstå moderne mennesker utelukkende ved å studere neandertalere. Slektskapet er reelt, men forklaringskraften begrenset. Hunden er ikke en ulv som har flyttet inn i stua. Den er resultatet av titusenvis av år med domestisering, og nettopp derfor må den også forstås på sine egne premisser.
Det betyr ikke at ulveforskning er uinteressant. Tvert imot. Ulver kan lære oss mye om hundens evolusjonære røtter. Men røtter er ikke det samme som treet. Skal vi forstå hunden, må vi først og fremst studere hunden.
Når vi først har akseptert tanken om at hunden er en ulv, blir neste konklusjon nesten uunngåelig: Da må den også være et flokkdyr.
Det er kanskje den mest etablerte sannheten i moderne hundetrening. Vi snakker om flokkinstinkt, flokkatferd og flokkledere som om begrepene beskriver noe objektivt og udiskutabelt. Men jo mer jeg har lest forskningen på hunders naturlige atferd, desto mer har jeg begynt å stille spørsmål ved selve premisset. Er hunden virkelig et flokkdyr, eller er det vi som har lånt ulvens sosiale organisering og plassert den over på en helt annen art?
Svaret viser seg å være langt mer nyansert enn de fleste av oss har blitt lært.
Når biologer beskriver en flokk, mener de ikke bare en gruppe dyr som oppholder seg på samme sted. En flokk er en stabil familieenhet med en bestemt sosial struktur. Medlemmene samarbeider om å skaffe mat, de forsvarer et felles territorium, oppdrar avkom sammen og er gjensidig avhengige av hverandre for å overleve. Det er slik moderne ulveforskning beskriver ulveflokker. Ikke som hierarkier der fremmede dyr kjemper om makten, men som familier der foreldrene leder valpene sine frem til de blir gamle nok til å etablere sine egne liv.
Det interessante er at dette i liten grad beskriver hvordan frittlevende hunder lever.
I dag finnes det millioner av hunder i verden som lever uten direkte menneskelig kontroll. Dette utgjør faktisk normalpopulasjonen av hunder, og det er derfor disse hundene som gir oss det mest representative grunnlaget for forskning på naturlig hundeatferd. De er ikke ville i biologisk forstand, men de lever heller ikke som kjæledyr. Disse hundene har gitt forskerne en unik mulighet til å studere hvordan arten organiserer seg når mennesket ikke bestemmer hvem som skal bo sammen. Bildet som tegner seg, er bemerkelsesverdig forskjellig fra ulvens. Hunder danner riktignok sosiale relasjoner, og de kan oppholde seg i grupper når ressursene tillater det. Men gruppene er ofte løse, fleksible og i stadig endring. Individene kommer og går. De jakter sjelden sammen, de samarbeider i liten grad om å oppdra valper, og de er langt mindre avhengige av hverandre enn ulver er. Det som holder dem samlet, er først og fremst tilgang på ressurser, ikke en sterk sosial forpliktelse til gruppen.
Det betyr ikke at hunder er asosiale. Tvert imot. Hunden er et utpreget sosialt dyr. Men sosial er ikke det samme som et flokkdyr. Mennesker er også sosiale. Vi lever i familier, vennegrupper, arbeidsmiljøer og lokalsamfunn, men vi ville neppe beskrevet mennesket som et flokkdyr av den grunn. Våre relasjoner er dynamiske. Vi velger dem, forlater dem og etablerer nye gjennom livet. På mange måter minner hundens sosiale organisering mer om dette enn om den stabile familieflokken vi ser hos ulven.
Kanskje er det heller ikke så overraskende. Gjennom domestiseringen ble hundens viktigste sosiale partner gradvis ikke andre hunder, men mennesker. Den arten som en gang var avhengig av en ulvefamilie for å overleve, utviklet seg til en art som fant mat, trygghet og samarbeid hos oss. Evolusjonen flyttet ikke bare hunden inn i menneskets hjem. Den flyttet også tyngdepunktet i hundens sosiale verden.
Det er nettopp derfor ideen om at mennesket må bli hundens flokkleder begynner å vakle. For hvem er egentlig leder for en flokk som ikke eksisterer?
Vi mennesker har en tendens til å forklare andre arter gjennom våre egne modeller. Vi liker kategorier. Hierarkier. Klare roller. Men naturen er sjelden så enkel. Hunder trenger relasjoner, forutsigbarhet og sosial tilhørighet. De trenger ikke nødvendigvis en flokk i biologisk forstand. Og hvis de ikke organiserer livet sitt som ulver, faller også en av de viktigste begrunnelsene for å behandle dem som ulver bort.
Kanskje er det på tide å slutte å spørre hvem som er lederen.
Et langt mer interessant spørsmål er hvordan to ulike arter gjennom titusenvis av år har utviklet en evne til å leve sammen uten at den ene trenger å dominere den andre.
For det spørsmålet leder oss rett inn i den neste myten.
At hunden prøver å dominere oss.
Kanskje finnes det ikke et ord som har skapt flere misforståelser i hundeverdenen enn dominans. I flere tiår har begrepet vært brukt som en forklaring på alt fra hunder som trekker i båndet og hopper opp på gjester, til hunder som knurrer ved matskålen eller legger seg i sofaen. Når vi ikke har forstått en atferd, har det vært fristende å gi den et enkelt motiv: Hunden forsøker å ta kontroll. Den ønsker høyere rang. Den vil bli sjef.
Det høres logisk ut – helt til man begynner å spørre hva hunden egentlig skulle hatt å vinne på det.
For å dominere noen innebærer at det finnes noe å vinne. I naturen handler dominans om tilgang til begrensede ressurser: mat, partnere, hvileplasser eller andre verdier som flere individer konkurrerer om. Dominans er ikke et personlighetstrekk. Det er heller ikke en livsstrategi. Innen moderne etologi beskrives dominans som et forhold mellom individer i bestemte situasjoner, knyttet til spesifikke ressurser.
Når vi ser på forholdet mellom menneske og hund, blir dette perspektivet interessant.
For hvilke ressurser konkurrerer vi egentlig om?
Vi jakter ikke på den samme maten. Vi konkurrerer ikke om de samme partnerne. Vi slåss ikke om hvem som skal få yngle, hvem som skal eie territoriet eller hvem som skal overta flokken. Tvert imot er nesten alle ressursene hunden er avhengig av kontrollert av oss. Vi fyller matskålen. Vi åpner døren. Vi bestemmer når turen begynner og slutter. Vi kjøper lekene, velger liggeplassen, bestiller veterinærtimen og avgjør når bilen skal stoppe. Fra hundens perspektiv er mennesket ikke en rival om ressursene. Mennesket er ressursen.
Det er nettopp derfor det blir vanskelig å se hvilken evolusjonær gevinst hunden skulle hatt av å forsøke å dominere oss. En strategi som setter forholdet til den viktigste ressursleverandøren i fare, ville vært en dårlig strategi. Gjennom domestiseringen ble de individene som samarbeidet best med mennesker, ikke de som utfordret dem, belønnet med størst sannsynlighet for å overleve og føre genene sine videre. Evolusjonen favoriserte samarbeid, ikke maktkamp.
Likevel lever dominansforklaringen videre, kanskje fordi den gir oss en følelse av kontroll. Hvis hunden trekker i båndet fordi den vil være leder, blir løsningen å vise hvem som bestemmer. Hvis den knurrer over et tyggebein, kan vi tolke det som et maktforsøk. Hvis den hopper først ut av bilen, blir det et symbol på rang.
Problemet er at denne måten å tenke på ofte får oss til å slutte å stille de spørsmålene som faktisk bringer oss nærmere svaret.
Hva forsøker hunden å oppnå?
Hva føler hunden?
Hvilke erfaringer har ført til denne atferden?
Hva forteller situasjonen om hundens behov?
Den samme atferden kan ha utallige forklaringer. En hund kan trekke i båndet fordi den er forventningsfull, stresset, redd eller rett og slett fordi den har lært at det virker. En hund kan knurre fordi den beskytter en ressurs den tidligere har mistet, eller fordi den opplever situasjonen som utrygg. Ingen av disse forklaringene krever at hunden forsøker å klatre i et usynlig hierarki. De krever bare at vi erkjenner noe langt enklere: Atferd er funksjonell. Den oppstår fordi den på en eller annen måte har hjulpet individet tidligere.
Det er kanskje dette som er den største forskjellen mellom den gamle og den moderne forståelsen av hundeatferd. Der man tidligere lette etter hundens intensjoner om makt, leter man i dag etter sammenhengen mellom miljø, følelser, læring og biologiske behov. Ikke fordi hunden er blitt annerledes, men fordi forskningen har gitt oss bedre verktøy til å forstå den.
Ironisk nok er det kanskje vi mennesker som er mest opptatt av dominans. Vi organiserer arbeidsplasser, skoler og samfunn rundt hierarkier. Vi snakker om ledere, sjefer og autoritet. Kanskje har vi derfor hatt en tendens til å se de samme strukturene hos hundene våre, selv når de ikke er der.
Hunden tenker neppe over hvem som er sjef.
Den tenker over om verden er trygg, om behovene blir møtt, og om relasjonen til mennesket er verdt å investere i.
Det er et helt annet utgangspunkt for et godt samarbeid.
Og det leder oss videre til en annen påstand som ofte bygger på den samme misforståelsen.
At hunden tester grensene dine.
Noen uttrykk har blitt så vanlige at vi knapt legger merke til hva de egentlig betyr. «Hunden tester grensene dine» er ett av dem. Setningen brukes når hunden hopper opp i sofaen etter å ha fått beskjed om å la være, når den trekker i båndet, stjeler mat fra kjøkkenbenken eller ikke kommer på innkalling. Vi snakker om det som om hunden bevisst undersøker hvor langt den kan presse oss før vi setter foten ned.
Men hva betyr egentlig å teste en grense?
For å kunne teste en grense må man først forstå at grensen eksisterer. Man må kunne forestille seg en usynlig regel, vite at den er skapt av et annet individ, og deretter velge å utfordre den for å se hva som skjer. Det er en avansert kognitiv prosess, og den bygger på et begrep som først og fremst tilhører menneskenes verden.
Vi mennesker lever omgitt av grenser. Vi tegner dem på kart. Vi setter opp gjerder rundt eiendommer. Vi lager lover, regler og normer som forteller oss hva som er lov og ikke lov. Mye av samfunnet vårt er bygget på ideen om at verden kan deles inn i usynlige linjer som alle forventes å respektere.
Naturen fungerer sjelden slik.
Dyr kjenner ikke til parkeringsforbud, tomtegrenser eller husregler. De kjenner til konsekvenser. De lærer hvilke handlinger som fører til ønskede resultater, og hvilke som ikke gjør det. Gjennom millioner av år har evolusjonen formet nervesystemer som hele tiden stiller ett enkelt spørsmål: Hva skjer hvis jeg gjør dette? Ikke hvilke regler gjelder her?
Det betyr ikke at dyr ikke kan lære regler. Selvsagt kan de det. Hunder er eksepsjonelt gode til å lære hvilke signaler som predikerer bestemte konsekvenser. En hund kan lære at den får belønning for å bli liggende på teppet, eller at den ikke får oppmerksomhet når den hopper opp på gjester. Men det den lærer, er ikke en moralsk regel om hva som er riktig eller galt. Den lærer hvordan verden fungerer.
Det er en viktig forskjell.
Når en hund hopper opp i sofaen etter å ha blitt sendt ned hundre ganger tidligere, er det fristende å si at den tester grensene. Men kanskje er forklaringen langt enklere. Kanskje er sofaen fortsatt den mykeste liggeplassen i huset. Kanskje mennesket som sitter der, fortsatt representerer trygghet og sosial kontakt. Kanskje hunden tidligere har opplevd at det av og til faktisk lønner seg å prøve én gang til. Ingen av disse forklaringene krever at hunden forsøker å utfordre vår autoritet. De krever bare at vi erkjenner hvordan læring fungerer.
Moderne læringsteori beskriver atferd som et produkt av erfaringer og konsekvenser. Atferd som fører til noe verdifullt, har større sannsynlighet for å gjentas. Atferd som ikke lenger lønner seg, vil gradvis avta. Dette gjelder mennesker like mye som hunder. Vi trykker alle litt hardere på en dør vi tror ikke er helt låst. Vi forsøker én gang til når en nettside ikke laster. Ikke fordi vi tester grenser, men fordi tidligere erfaring har lært oss at det noen ganger virker.
Det samme gjør hunden.
Kanskje ligger den største misforståelsen i at vi tillegger hunden menneskelige motiver. Vi ser en handling og tolker den gjennom vår egen forståelse av regler, lydighet og respekt. Men hunden lever ikke i en verden av abstrakte normer. Den lever i en verden av erfaringer, følelser og konsekvenser.
Det betyr ikke at vi ikke skal sette grenser i hverdagen. Tvert imot. Et godt liv med hund krever forutsigbarhet, rutiner og tydelig kommunikasjon. Forskjellen er at grensene først og fremst er våre, ikke hundens. Vårt ansvar er å gjøre dem forståelige gjennom læring, ikke å forvente at hunden intuitivt skal forstå de usynlige reglene vi mennesker har skapt.
Når vi slutter å tolke uønsket atferd som opprør, blir vi også friere til å stille et langt mer interessant spørsmål:
Hva har hunden lært?
For svaret på det spørsmålet bringer oss nesten alltid nærmere løsningen enn forestillingen om at hunden forsøker å utfordre oss.
Kanskje er dette den mest seiglivede av alle mytene om hund. Ikke fordi den oppstod først, men fordi den ble den naturlige konklusjonen av flere andre forestillinger som lenge har preget hundeverdenen. Hvis hunden er en ulv, hvis ulver lever i hierarkiske flokker, hvis hunden forsøker å dominere oss og stadig tester grensene våre, virker det nesten innlysende at menneskets oppgave må være å ta rollen som leder. Slik har generasjoner av hundeeiere blitt lært opp til å tenke.
Men hva skjer når premissene faller?
Gjennom de foregående kapitlene har vi sett at hunden ikke er en ulv, men en domestisert art som gjennom titusenvis av år har utviklet seg side om side med mennesket. Vi har sett at hunders sosiale organisering skiller seg betydelig fra ulvens, og at moderne ulveforskning heller ikke beskriver ulveflokken slik dominansteorien en gang gjorde. Vi har sett at dominans ikke er en egenskap hunden forsøker å oppnå i møte med mennesker, og at atferd langt bedre kan forstås gjennom læring, erfaringer, følelser og behov enn gjennom forestillinger om maktkamp. Når disse byggesteinene forsvinner, står også ideen om flokklederen uten fundament.
Likevel har den overlevd. Kanskje fordi den appellerer til noe grunnleggende menneskelig. Vi liker tydelige roller. Vi liker tanken om at noen leder og noen følger. Når relasjonen til hunden blir utfordrende, kan det være betryggende å tro at løsningen ligger i å bli litt tydeligere, litt strengere eller litt mer autoritær. Da oppleves situasjonen enklere. Problemet er at enkelhet ikke nødvendigvis er det samme som sannhet.
Ser vi i stedet på hvordan relasjonen mellom menneske og hund faktisk har utviklet seg gjennom evolusjonen, tegner det seg et helt annet bilde. Hunden har ikke levd sammen med oss i tusenvis av år fordi vi har dominert den. Den har levd sammen med oss fordi samarbeidet har vært gjensidig fordelaktig. De hundene som best forsto mennesker, som lettest kunne lese våre signaler og som trivdes i vårt selskap, fikk større muligheter til å overleve og føre genene sine videre. Samtidig utviklet vi mennesker en bemerkelsesverdig evne til å lese hundenes signaler og la dem bli en del av våre familier, vårt arbeid og våre liv. Ingen av disse prosessene krevde en flokkleder. De krevde samarbeid.
Det er kanskje nettopp derfor de sterkeste relasjonene mellom mennesker og hunder så sjelden handler om kontroll. De handler om tillit. En hund som opplever verden som trygg, som vet hva den kan forvente, og som blir møtt med forståelse når den strever, har langt bedre forutsetninger for å samarbeide enn en hund som hele tiden må forholde seg til spørsmålet om hvem som bestemmer. Tillit kan ikke kreves. Den må fortjenes, og den bygges gjennom utallige små erfaringer der mennesket viser seg å være forutsigbart, rettferdig og verdt å stole på.
Det betyr selvsagt ikke at hunder ikke trenger veiledning. De gjør de. Vi har invitert dem inn i en verden som er skapt av mennesker, med regler de aldri selv har valgt. Vårt ansvar er å hjelpe dem å forstå denne verdenen, ikke ved å dominere dem, men ved å lære dem hvordan den fungerer. God veiledning handler ikke om å vinne en maktkamp. Den handler om å gjøre samarbeid mulig.
Kanskje er det derfor jeg mener vi bør slutte å spørre hvordan vi kan bli hundens leder. Det spørsmålet leder oss tilbake til en forestilling om relasjonen som et hierarki, der den ene skal styre og den andre følge. Et langt mer interessant spørsmål er hvordan vi kan bli det mennesket hunden fortjener.
Et menneske som lytter før det konkluderer. Som forsøker å forstå før det korrigerer. Som skaper trygghet før det stiller krav. Som tar ansvaret for relasjonen, uten å kreve eierskap over den.
For kanskje har det vært den største misforståelsen av dem alle: at forholdet mellom menneske og hund handler om lederskap.
Jeg tror det handler om vennskap.
Ikke et vennskap mellom to like individer med de samme behovene og den samme forståelsen av verden, men et vennskap der den sterkeste parten tar ansvaret for å beskytte, veilede og forstå den andre. Et vennskap der makt aldri er målet, men omsorg.
Hunden trenger ikke et menneske som oppfører seg som en flokkleder. Hunden trenger et menneske som oppfører seg som en bestevenn.
Bhadra, A., Bhattacharjee, D., Paul, M., & Banerjee, R. (2016). The meat of the matter: A review of dog domestication, ecology and evolution of free-ranging dogs. Current Science, 110(4), 526–532.
Bouton, M. E. (2016). Learning and Behavior: A Contemporary Synthesis. Sinauer Associates.
Bradshaw, J. W. S., Blackwell, E. J., & Casey, R. A. (2009). Dominance in domestic dogs—useful construct or bad habit? Journal of Veterinary Behavior, 4(3), 135–144.
Coppinger, R., & Coppinger, L. (2001). Dogs: A New Understanding of Canine Origin, Behavior and Evolution. University of Chicago Press.
Hare, B., & Woods, V. (2013). The Genius of Dogs. Dutton.
Mech, L. D. (1999). Alpha status, dominance, and division of labor in wolf packs. Canadian Journal of Zoology, 77(8), 1196–1203.
Mech, L. D., & Boitani, L. (Eds.). (2003). Wolves: Behavior, Ecology, and Conservation. University of Chicago Press.
Miklósi, Á. (2015). Dog Behaviour, Evolution, and Cognition (2nd ed.). Oxford University Press.
Overall, K. L. (2013). Manual of Clinical Behavioral Medicine for Dogs and Cats. Elsevier.
Pryor, K. (2009). Reaching the Animal Mind. Scribner.
Serpell, J. (Ed.). (2017). The Domestic Dog: Its Evolution, Behavior and Interactions with People (2nd ed.). Cambridge University Press.
Skinner, B. F. (1953). Science and Human Behavior. Macmillan.
