GoodDog

Tess Erngren, GoodDog, hund, kurs, hundekurs, valp, valpekurs, hundetrening, problemadferd, problematferd, positiv, hverdagslydighet, lydighet, hundepsykolog, yrkesutdanning, yrkesutdannelse, foredrag, hundetreff, hundepass, ferie, camp, klikker, privattrening, hundeinstruktør

Den ufarlige munnkurven

En hund med munnkurv, er den minst farlige hunden i hele parken – folk flest tror ofte det motsatte.

Min Ralph

Ralph er redd for menn, og dette er noe som har begrenset store deler av mitt liv helt siden den dagen han ble omplassert til meg. Da var han 10 måneder gammel, og hadde ganske nylig blitt returnert til oppdretteren av barnefamilien som helt sikkert hadde blitt allergisk. Akkurat den type allergi utvikles jo forbausende ofte helt parallelt med at valpen blir kjønnsmoden, og begynner å oppføre seg som hund i stedet for en søt liten leke!

Min plan var (noe som etter min kjennskap ingen så langt har lykkes med!) å ta en tur dit, se på hunden, for så å dra hjem og tenke på saken. Det første Ralph gjorde, i det jeg svingte inn på gårdsplassen hos oppdretteren, var å hoppe inn i bilen og sette seg i passasjersetet. Selvfølgelig var det også akkurat der han satt da jeg senere på dagen kjørte hjem igjen.

Min feil

Vel hjemme studerte jeg videre hvilke egenskaper det var i hunden, og konkluderte med at det som forventet var mye stress, mye hormoner, mye å arbeide med  – men bortsett fra dette en veldig sjarmerende gutt. Dessverre hadde jeg på denne tiden ikke nok kunnskap eller erfaring (eller hadde jeg ikke nok menn i mitt liv?) til å oppdage at under alt stress, hormoner og sjarm, lå det en usikkerhet mot menn. Så jeg kastrerte ham. Det finns INGEN handling jeg angrer mer på i hele mitt liv, ingen feil som gjør mer vondt å erkjenne –  for meg selv, eller for dere.

Ralph gikk fra å være utrygg på menn, men takket være sine hormoner ha kontroll over følelsene sine, til å utvikle en ukontrollerbar redsel. På noen få måneder hade jeg ufrivillig skapt det mest tenkbart effektive prevensjonsmiddel! Om det var få menn i mitt liv tidligere, så ble de nå helt fraværende. Bortsett fra homofile menn, som Ralph ikke viser det minste spor av redsel for. Noe som i seg selv er en utrolig interessant studie!

Det eneste jeg i etterhånd kan forsøke å trøste meg med, er at takket være dette lærte jeg å aldri anbefale kastrering uten en veldig mye bedre grunn, basert på nyere forskning jeg nå har satt meg inn i. Jeg har også fått større kunnskap og erfaring i hvordan man trener en “farlig” hund, samt at jeg har utviklet en helt annen innsikt og forståelse for hvordan hundeeiere i lignende situasjoner har det, og hva de virkelig behøver hjelp til. Dessverre var det Ralph som fikk betale prisen for at jeg skulle lære dette.

Treningen

Etter tre års trening har situasjonen forbedret seg betraktelig. Fra å eksplodere bare han så en mann, uansett på hvilken avstand, til i dag å ikke bry seg om dem – så lenge de ikke bryr seg om ham. Stopper de opp, ser på ham, eller verst av alt – strekker ut en hånd og vil hilse, så blir han fremdeles redd. Han forsvarer seg med å knurre,  flekke tenner, bjeffe, eller snappe etter dem – avhengig av situasjonen. Forklarbart nok øker hans forsvar i forhold til hvordan hans valgmuligheter begrenses. Er han løs så hopper han rundt og bjeffer på den stakkars mannen som bare forsøker å hilse. Sitter han fast i bånd, eller på annet vis er uten mulighet til å komme seg unna – tyr han til de avstandsskapende signaler han synes han behøver for å få trusselen til å forsvinne. Dessverre har han av erfaring lært at å snappe etter dem er det mest effektive.

Med tanke på rasen – Mini Aussie (Mini American Shepherd) – en gjeterhund med vaktinstinkt, så er ikke Ralphs reaksjoner spesielt overraskende. Ettersom man dessuten i stor grad har avlet denne rasen med utseende som det viktigste i stedet for egenskaper, finnes det dessverre en uønsket høy grad av redsel i rasen. En redd vakthund er ikke optimalt.

Problemet

Kombinasjonen av overstående faktorer, og det faktum at Ralph ved tre tilfeller har bitt, gjorde at jeg aldri slappet av utenfor hjemmet. Det spillte ingen rolle at det i alle tre tilfellene var forklarbare situasjoner der Ralph ble presset – man slapper helt enkelt aldri av igjen etter at hunden har bitt noen.

Det er ikke det at jeg ikke stoler på Ralph. Vi har trent så mye at jeg vet mer eller mindre akkurat hvor hans grenser går. Problemet er at jeg ikke stoler på folk rundt meg, fordi de beviselig ikke respekterer noen form for grenser. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg bestemt har forklart folk at hunden ikke vil hilse – men personen presser seg likevel på, og skal av en eller annen uforståelig grunn bevise at den er den som ALLE hunder elsker! «Det kan jo ikke være så farlig, han er jo så søt!”

Det hjelper jo ikke at Ralph ser ut som han er tatt rett ut av en Disneyfilm. Jeg er overbevist om at Rottweilereiere ikke lider under den samme problematikken, mest sannsynlig helt motsatt.

Man gjør alt man kan for å forebygge, unngå og kontrollere problemsituasjonen, men mislykkes gang på gang. Hver gang jeg ser en mann komme mot oss på gaten, sier min fornuft at jeg ikke må smitte min redsel over til hunden, men følelsene er raskere enn tankene. Er jeg ikke forberedt, og har kontroll over situasjonen – så tar følelsene overhånd, og Ralph reagerer deretter. Er jeg redd, så blir Ralph redd.

Ligningen

Når oppstår problemet? Når jag er redd.
Hva er det jeg er redd for? At Ralph skal bite.
Hvordan passer jeg på at han ikke kan bite? Bruk munnkurv.

Tenk at det skulle ta tre år, og tre bitt, før jeg løste ligningen! Har jeg lidd under samme feilaktige forestilling som så mange andre, at en hund med munkurv er en farlig hund? Med største sannsynlighet ikke, jeg vet jo at en hund med munkurv er ufarliggjort, og har selv trent inn munkurv på andre hunder jeg anså hadde dette behovet.

Mest sannsynlig er grunnen at jeg så på meg selv som mislykket. På tross av utdanning som diplomert hundepsykolog, var jeg ute av stand til å løse problemet jeg selv var skyld i. Takk og lov innså jeg til slutt at jeg behøvde å bruke mine egne råd til andre: Ralph skal ha munnkurv!

Naturligvis er det ikke slik at jeg bare setter en munnkurv på Ralph, og så tror at problemet er løst. Munkurven er et verktøy for å hjelpe meg videre i treningen. Den minsker symptomene, men løser ikke problemene. Det den gjør er å gi meg muligheten til å slappe av både i hverdagen og i treningen, fordi jeg vet at Ralph nå ikke kan skalde noen. Pluss at den største delen av problemet løser seg helt av seg selv – ingen går frem for å klappe en hund som har munnkurv!

 

HannibalRalphHannibal Ralph

Munkurven

Målet med denne artikkelen er å forsøke og få flere til å se på munnkurven som ytterligere et praktisk treningsverktøy.

Om flere bruker munkurv på sine hunder – så får vi til slutt folk på gaten til å forstå at vi er hundeeiere som tar ansvar.
Om flere bryr seg mer om hvordan hunden har det, enn hva fremmede folk på gaten synes – så får vi tryggere hunder.
Om flere tar ansvar for sin hund og dens trening – så får vi et nytt syn på munnkurven.

Selv om du ikke har en hund som biter, er det aldeles utmerket å ha trent på bruk av munnkurv som forebygging. Om din hund for eksempel blir alvorlig skadet og må behandles av veterinær, og der tvinger de på den munnkurv –  så oppleves situasjonen enda mer traumatisk om hunden på forhånd ikke er vant til munnkurv. Det kan til og med være nyttig for deg som har vanskeligheter med å slappe av under egenhåndtering av hunden, som for eksempel klippe klør. Jo mer avslappet du er, desto mer effektiv blir håndteringen.

For at hunden skal oppleve munnkurven som positiv, skal den trenes inn med positive metoder. Jeg har nøye valgt en munnkurv som er myk, som har riktig passform og ikke kommer opp til øynene, som er stor nok og som har åpninger som gir hunden mulighet til å gjespe, snuse og å gi godbiter gjennom.

Se videoen under. Dette er den første treningen hvor jeg introduserer munnkurven for Ralph.

[

Träning Munkorg from GoodDog Videos on Vimeo.

Forslag til kriterieliste:
• Klikk for å snuse på munnkurven.
• Klikk for å dytte med snuten på munnkurven.
• Klikk for å føre snuten litt inn i munnkurven.
• Klikk for å  føre snuten helt inn i munnkurven.
• Klikk for å holde snuten stille i munnkurven.
• Klikk for å holde snuten stille i munnkurven og få stroppen mot pannen.
• Klikk for å holde snuten stille i munnkurven og du holder stroppene sammen.
• Klikk for å holde snuten stille i munnkurven og du låser samman stroppene.
• Klikk for å ha munnkurven på og spise godbiter gjennom munnkurven.
• Klikk for å ha munnkurven på og utføre signaler som er trent inn på forhånd. For    eksempel «sitt» eller «ligg».

Tenk på!

– Aldri bruk munnkurv av materiale som hindrer hunden i å åpne munnen – så hunden ikke kan puste,  få panikk eller overopphetes.

– Aldri lokke med godbiter for å få hunden til å føre snuten i munnkurven – om ubehaget er større enn belønningen kan belønningen bli ubehagelig.

– Hunden skal frivillig føre snuten inn i munnkurven – det er ikke du som trer den på.

– Tren mange korte runder – Ralph klarer dette i ganske lange runder fordi han er vant til å by på ulike adferder.

– Hold og plassér munnkurven slik at det er enkelt for hunden å føre snuten inn – hold sammen stroppene og plasser munnkurven i snutehøyde.

– Be noen hjelpe deg med å klikke om det blir for mye å holde styr på. Jeg klikker her med tungen og kan derfor bruke begge hendene.

– Om hunden rygger, forsøker å ta av seg munnkurven eller på noen måte synes det er ubehagelig – ta en pause og repetér på et enklere nivå.

Fortsettelsen

Vi trener videre – med munnkurv på, og jeg ser tydelig raske fremskritt både i hverdagen og når vi trener aktivt med figuranter. Både jeg, Ralph og figurantene er mer avslappet under treningsrundene, og jeg kan nå konsentrere meg om detaljene i stedet for hele tiden å forebygge den store katastrofen. Når jeg går på gaten, sitter på café eller er i selskap, så kan jeg nå faktisk føre en samtale med folk rundt meg, i stedet for å hele tiden være fullt konsentrert om Ralph.

Jeg forventer ikke at Ralph kommer til å bli 100% trygg på menn, men vi har i alle fall en større sjanse til å komme videre i treningen takket være munnkurven. Den største fordelen for meg er at jeg er 100% trygg når han har den på – noe som har ført til at jeg har fått store deler av mitt liv tillbake. Den største fordelen for Ralph er at han siden vi startet med munnkurv ikke har gjort ett eneste utfall, dels fordi  færre uønskede situasjoner oppstår, men først og fremst fordi vi alle slapper av!

Kanske kommer jeg meg til og med på en date en dag!

Jeg tar forbehold om at alle hunder med problemadferd skal evalueres av en person med relevant utdannelse før treningen starter. Før anbefaling av munnkurv skal hunden anses være mulig å trene, og eiere anses å være i stand til å ta ansvar for hund og trening. Munnkurv er IKKE løsningen på problemet, men et verktøy i treningen.

 

Artikkel publisert i Canis August 2014

Tess Erngren is a certified dog behaviourist and the founder of GoodDog Center, Oslo, Norway. "Be your dog's best friend"