GoodDog — Be your dog's best friend

Misser og forstand i hundverdenen

Siden jeg alt for ofte møter forvirrede og fortvilte hundeeiere på mine kurs og problemhundsutredninger, vil jeg med denne artikkelen prøve å forklare vanlige misforståelser som florerer i hundeverdenen. Veldig ofte blir disse misforståelsene spredd med velmenende oppriktighet av den erfarne hundeeieren til den nybakte valpeeieren – hvorav sistnevnte oftest står igjen mer forvirret enn opplyst.

Er det ikke litt merkelig hvordan hundeeiere tror de kan alt om hunden, dens oppførsel og hvordan den skal trenes, bare fordi de har hund selv? Det er som om jeg skulle fortelle folk hvordan de skal reparere den ødelagte bilen sin med argumentet: «jeg har hatt Ford i mange år – så bil kan jeg alt om!»

Etter min mening er ikke hundeerfaring det samme som hundekunnskap, og jeg ønsker at flere ferske hundeeiere våger å stole på at med mye kjærlighet og en posjon sunn fornuft – så blir det færre misser.

Om du har spørsmål om hund eller ødelagt bil – oppsøk en person med oppdatert utdannelse!

Miss: “Du er sjefen!”
Forstand: Nei, det er du ikke – i din hunds øyne er du ALT og mer til. I forholdet er du som beskrevet i denne artikkelen: «lederskap eller vennskap» –  den som tar ansvar og holder familien trygg. Det individet som leder ulve- eller hundeflokken er kompetent, initiativrik, ressurssterk og har den beste evnen til å ta vare på flokken, samt å passe på at den har optimale muligheter til å ta vare på flokken og forplante seg.

Jeg skal bevise:

  • Hver gang du går ut døren før å jakte (det er det hunden tror) så kommer du tilbake med ubegrensede mengder mat i form av rått kjøtt, pølsedyr og andre lekre saker som hunden selv aldri finner når den er ute på jakt – du er verdens beste jeger! Dessuten deler du ressursene – det finnes nok til alle!
  • Du passer på reviret så ingen i flokken blir skadet eller redde. Du er kjempeflink når dere bjeffer sammen mot fienden i trappeoppgangen. Du roper stille! slutt! fy! og hunden forstår at her er det bare å bjeffe med – så forsvinner fienden raskt ned trappen. Hvilket teamwork!
  • Det er du som tar initiativ til alt – når dere skal gå på tur, når dere spiser, når dere leker, når dere koser, når dere sover…..
  • Du er full av kjærlighet, bruker tid, oppmerksomhet og skaper et godt forhold og samarbeid med hunden – det er en trygg leder det!

 

Godt lederskap kommer nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned. I en flokk gjelder det å motivere frem samarbeid – da optimaliserer man overlevelsesevne og forplantning. Ikke ved å banke, kjefte og slå. Du kan ikke tvinge frem samarbeid – jo, det kan du faktisk, men hvorfor? Når det er så enkelt å motivere frem i steden! Hunden din har et instinktivt og fremavlet ønske om å følge et ressurssterkt og konsekvent individ, og om du viser at det er akkurat det du er – da vil hunden ikke noe annet enn å gjøre hva som helst for å vinne din gunst.

Sett fra hundens ståsted er det bare én ting du som en god leder og jeger har misforstått:
katter er til for å jages! Kom igjen da – så tar vi dem sammen!

RalphKontakt

Miss: “Hunden dominerer deg!”
Forstand:
 Det finnes utallige varianter på hvordan hunden «dominerer» deg: den legger poten på deg, rir på deg, knurrer mot deg, bjeffer på deg, legger hodet på deg…. ja, det er ingen vits i å ramse opp flere – for de er alle feil. Dominans er nesten utelukkende basert på ressursforsvar – forsvar av partner eller det individet hunden ser på som en ressurs. Hvilken hann eller hunn i reviret er best egnet til å parre seg med for å avle valper? Og hvor dyktige er de til å skaffe ressurser til flokken?

Til tross for at hunden elsker deg over alt på jord, så vil den IKKE parre seg med deg, jeg lover. Hunden har full innsikt i at du ikke er av samme art, og derfor lite egnet til å avle avkomme med. Og etter som du så generøst deler de nødvendige ressursene, er det jo ingenting å bekymre seg om der heller!

Miss: “Du først – så hunden!”
Forstand:
Hvem i ulveflokken tror du spiser først? Jo – valpene! Etter at flokken har felt et bytte, spiser foreldreparet så mye de kan, og skynder seg så hjem til valpene for å gulpe opp havfordøyd mat til de små. At valpene overlever er flokkens hovedoppgave, da kan de ikke ha en pappaulv som slafser i seg alt han kan uten å dele. Da overlever kun han, og det blir ikke mange generasjoner ulver igjen i skogen.

Hvem går først når ulvene er ute på jakt? Det er selvfølgelig den som finner et spor å følge. Den tar teten, og resten av flokken følger etter. Siden jeg er ganske overbevist om at hunden din er bedre til å spore enn du er, så kan den fint gå foran når dere er ute på tur.

MEN – det er flokklederen som tar initiativ til å gå på jakt og forhåpentligvis finne noe å spise. Og hvem er det som tar initiativ til å gå på tur i din flokk? Akkurat – det er jo du det.

Miss: “Ta hunden ordentlig, for det gjør tispen med valpene!”
Forstand: 
Nei – det gjør hun ikke, så det skal heller ikke du gjøre. En frisk, moden og balansert tispe er tålmodig, tolerant og full av kjærlighet. Om hun blir trøtt tar hun en pause fra de små, og lar et annet flokkmedlem ta over barnepasset en stund. I ville ulveflokker ser vi stort sett ingen fysisk korrigering – det finnes nemlig ingen mening i å skade hverandre, siden det bare minsker sjansen for å overleve. Så dette lærer de ikke valpene til å gjøre.

Om vi ser fysisk korrigering hos ulv og hund er det som oftest på grunn av forhøyet stressnivå, for eksempel hos ulver i fangenskap, hunder som avles på for ofte eller er alene med valpene. De eldre individene lærer bort grensesetting, språk og akseptert adferd – dette i form av knurring, vise tenner eller løse snutegrep. Aldri noe som er fysisk ubehagelig! Så snart valpen slutter, får den en bekreftelse på at den forsto riktig ved at den får et slikk og mer oppmerksomhet.

Miss: “Hund som knurrer biter!”
Forstand: 
En hund som knurrer er som en tikkende bombe klar til å kaste seg over deg og bite – eller? Tvert imot faktisk; når hunden knurrer sier den «trekk deg tibake – jeg vil ha mer avstand». Alså det motsatte av «nå hopper jeg på deg og biter». Ingen friske hunder ønsker å skade eller bite et annet individ. Med signaler som å knurre, vise tenner eller bjeffe forsøker hunden å forebygge en eventuelt kommende konflikt – ikke skape den.

Når hunden for eksempel har fått et griseøre den liker veldig godt, så kommer den til å forsvare sin ressurs akkurat som ALLE medlemmer i en flokk gjør. Ressursforsvaret er instinktivt – å respektere ressursforsvaret er innlært. Så om hunden knurrer mot deg følger den et naturlig innstinkt. Om du da, med din kunnskap og forstand, trekker deg tilbake – så behøver hunden aldri knurre på deg mer.

Om du tvert imot bekrefter hundens usikkerhet, og beviser at du ikke er til å stole på ved å straffe den og ta bort griseøret, da kan jeg nesten garantere at hunden neste gang den har noe godt både knurrer, viser tenner eller til og med biter deg når du kommer for nære.

For å bevise for hunden at du er til å stole på, og at det lønner seg å slippe det den har i munnen – tren på byttehandel.

Miss: “Alfarulling!”
Forstand: Å legge seg på ryggen er for en hund en bevisst handling, og det beste beviset på underkastelse og viljen til for alt i verden å unngå konflikt. Hunden blottlegger sine mest følsomme deler som strupe og mage, og eliminerer muligheten til å flykte eller forsvare seg. Og dette gjør individet FRIVILLIG når et eldre og sterkere individ nærmer seg.

I alle årene jeg har jobbet med hund og hulv har jeg aldri sett et individ gå bort til et annet, bite det i nakken og slenge det over på ryggen – og jeg våger påstå alt det heller aldri har skjedd. Underkastelse motiveres nemlig frem som en bevisst handlig, uten tvang. Dessverre ser jeg alt for ofte at hunder tvinges på rygg av eiere som på denne måten mener de beviser sitt gode lederskap.

Når denne, for hunden helt uforståelige handling, skjer er det som oftest i en situasjon hvor den allerede er usikker, for eksempel knurrer den mot en hund som nærmer seg for å si «hold litt avstand – jeg vil ikke ha en konflikt»! Om eieren da, i stedet for å hjelpe hunden og sørge for at det ubehagelige forsvinner (enkelt gjort ved å si: vi hilser ikke i bånd), bryskt legger hunden i bakken – ja da innser hunden at du som den ansvarlig i alle fall ikke er til noen som helst hjelp i denne situasjonen. Tvert imot – du blir anspent, redd og gjør hele flokken forsvarsløs ved å fjerne muligheten til å flykte eller forsvare seg. Hunden lærer seg da kjapt at neste gang den ser en en hund er det best å gjøre det sikre før det usikre, og hjelpe til på ordentlig; den viser tenner og bjeffer alt den kan for å få den andre hunden til å stikke fortere enn svint.

Et Voilá! – så har vi gått fra en fullt normalt agerende hund til en utagerende hund…

WCBack

Miss: “La de ordne opp i det selv!”
Forstand:
 «Bare la hundene slåss, de ordner opp i det selv!» Jaha – og om barnet ditt blir mobbet og slått på skolen, så forventer du at det ordner opp i alt selv? Mobberne er tre år eldre og dobbelt så sterke, men det løser vel barnet selv? Neppe….. Og det enda barn ser ganske like ut!

Teorien er i dette tilfellet faktisk sann. Som nevnt over er arten canine en gruppe som unngår konflikter, og skaper relasjoner og samarbeid – om de har like forutsetninger!

Men hva skjer når vi har avlet frem hunder fra 1 kg til 100 kg? Noen med så mye hår at man ikke ser hva som er foran og bak? Neser som er så inntrykte at de ser og høres ut som de konstant knurrer? Kupert hale og ører? Klær, bånd, løpetid, smerter, sykdommer…. Listen kan bli lang når det gjelder årsaker til hvorfor hunder ikke nå har like forutsetninger.

En glad invitasjon til lek fra en Boxer kan oppleves som rene overfallet for en Dachs, og et opphisset bjeff fra en Chihuahua kan lett skremme vannet av en  rådvill Grand Danois.

Det er vi som gjenom bevisst avl har gjort situasjonen veldig unaturlig for våre hunder – så det er vårt ansvar å bevisst lære våre hunder høflig sosialisering.

Miss: “Hunden må hilse på alle andre hunder for å sosialiseres!”
Forstand: Når jeg går tur i parken har jeg ikke for vane å gå bort til alle jeg møter, hilse og gi dem en stor klem. Gjør du? Nei, det var det jeg tenkte – og jeg synes ikke at hundene mine skal gjøre det heller! Når vi går tur sammen, så er det akkurat det vi gjør: går sammen med båndene slakke, i samme fart og med samme mål.

Jeg vil ikke at mine hunder skal dra meg rundt for å hilse på alt og alle av to- og firbente vi møter i parken – jeg vil at de skal gå put tur sammen med meg. Så er det så klart opp til meg å være morsom å gå på tur med!

Møter mellom hunder i spente bånd fører raskt til spente møter, med stor risiko for språkproblemer og misforståelser. En nesten garantert måte å skape et av de aller vanligste porobemet hos hund: utagerende i bånd.

Akkurat som jeg inviterer venner jeg liker og har mye felles med, lar jeg hundene mine leke med venner de kjenner fra før. Inviter Playmates til Playdates, og hunden din setter pris på turen dit sammen med deg, og leken med gode kompiser.