Hva skjer når trygghet blir ubehag, og hjelpen vi gir, gjør skade?
Tenk deg et liv med en snor rundt halsen …
Du går ned Karl Johan en travel lørdag. Du er glad, nysgjerrig og har lyst til å utforske. Hilse på venner, stikke innom skobutikken, kanskje kjøpe en is.
Men nei. Noen har festet en snor rundt halsen din. Noen med en helt annen agenda. Nå gjelder det bare å henge med. Du må sikksakke mellom trampende føtter og barnevogner – og hvis du ikke er rask nok, rykker det i halsen så kroppen kastes rundt.
For noen uker siden ble du skremt av en mann i skinnjakke. Nå reagerer kroppen din hver gang du ser en lignende man eller jakke. Du prøver å unngå dem. Går en annen vei. Roper kanskje: «Hold deg unna, jeg er redd!» Men forestill deg nå at du har en snor rundt halsen. Du kan ikke snu. Du kommer deg ikke unna. Du kan kanskje ikke engang rope – for snoren strammer når du prøver å puste.
Disse scenariene er ikke bare metaforer. De er virkelighet for mange hunder. Vi fester dem til en snor – men hvor vi fester den, og hvordan vi bruker den, avgjør om det er en livline eller et liv i line.
Av alle de unaturlige tingene vi utsetter hunder for, er dette en av de mest ubehagelige å være vitne til: vi fester dem til en snor, og vi fester snoren til halsen. Intensjonen er som regel god. Vi vil beskytte dem i et farlig miljø. Unngå trafikkulykker. Forebygge konflikter. Snoren er en livline – ment for trygghet og hjelp.
Men hvis linen først og fremst skal være for hundens skyld, burde den da ikke være så skånsom som mulig?
Små barn lærer å være trygge i trafikken uten halsbånd. Vi hadde aldri akseptert det. Men hvorfor er det fortsatt akseptert for hunder? Det handler om vaner og normer. Om hva som har blitt vanlig – og dermed virker «normalt». Det vil denne teksten utfordre: For vi vet i dag at halsbånd ikke bare er gammeldags, det er også farlig.
Valper er små oppdagelsesreisende. De snuser, følger lukter og vil utforske. Når vi går tur, forventer vi at de tilpasser seg våre rutiner – selv om vi går rett frem og ignorerer alt det spennende rundt. Men, hvordan lærer mange valper å gå i bånd? Ved å gjøre det ubehagelig å gjøre det motsatte. Rykking, kjefting, straff. Ikke bare uetisk – men også ineffektivt.
Og kanskje verst av alt: strupehalsbånd. Et bånd som strammer rundt hundens hals når hun gjør det mest naturlige av alt – prøver å komme seg fremover.
Flexiline + strupehalsbånd. Et bånd som belønner hunden for å dra, kombinert med et halsbånd som straffer henne for å dra. Hvordan skal hun vite hva som er riktig?
Det er ikke bare sunn fornuft som sier at halsbånd er ubehagelig og potensielt skadelige – forskningen er tydelig:
Det er en grunn til at alt sikkerhetsutstyr til mennesker plasseres rundt kroppen – ikke halsen.
En godt tilpasset sele fordeler trykket over bryst og skuldre – områder som tåler belastning langt bedre enn halsen. Bruk gjerne flere typer seler, slik at belastningen fordeles ulikt. Hunder lærer også lett å skille mellom forskjellige seler: én for trekking, én for rolig tur. Det handler om å være konsekvent med miljø og belønning. Noen hunder synes det er uvant å få på sele i starten – men det er lett å trene på, og det er så verdt det.
Har du brukt halsbånd i mange år? Jeg forstår deg. Jeg har vært der selv. Det tok tid før jeg skjønte konsekvensene. Men da jeg forsto, sa jeg unnskyld til hundene mine – og begynte å trene på frivillig håndtering med sele. Én av hundene mine valgte til og med selv halsbånd på dager hun hadde vondt i ryggen – men da gikk vi uten bånd festet, for å unngå ubehag. Selv på hunder som kan gå løse, bruker jeg alltid sele – fordi det skal være normalen. Vi er rollemodeller, bevisst eller ubevisst. Når folk ser oss bruke sele, senker vi terskelen for at de også velger og gjøre det samme.
Vi kan ikke kontrollere alt. Men vi kan velge hvor vi fester linen. Og hva den representerer.
En livline skal gi trygghet. Ikke smerte, ikke forvirring, ikke kontroll.
Vil du gi hunden din en livline – eller et liv i line?
Takk for at du velger med hjertet, kunnskapen – og hundens trygghet først. 💛
