– ubehaget som former deg til et bedre hundemenneske
Det er lett å like ny kunnskap – helt til den utfordrer det du trodde du allerede visste. Når det begynner å skurre, og du kjenner det lille ubehaget i kroppen, da er det ikke fordi kunnskapen er dårlig. Det er fordi den utfordrer identiteten din.
Kognitiv dissonans er et psykologisk fenomen som beskriver nettopp dette: det indre ubehaget som oppstår når ny informasjon krasjer med tidligere erfaringer, oppfatninger eller praksis. For oss som jobber med hunder, kan det være så konkret som å innse at metodene vi brukte før, ikke lenger holder mål – at vi rett og slett gjorde ting vi i dag ville valgt bort.
Det er ikke bare faglig krevende. Det er personlig. For det betyr også å erkjenne: «Jeg tok feil.»
Og det er vondt. Ikke fordi det er sant, men fordi vi er opplært til å tenke at feil er et tegn på svakhet. I realiteten er det stikk motsatt: å erkjenne feil er et tegn på mot og evne til utvikling.
Det er forståelig at vi beskytter oss. At vi skyver bort ny kunnskap fordi den får oss til å stille spørsmål ved hvem vi var, hva vi gjorde, eller hva vi lærte en gang i tiden. Men her er det viktig å huske at det ikke er noen skam å ha brukt metoder man trodde var riktige. Du visste ikke det du vet nå. Og det gjør deg ikke mindre kompetent – det gjør deg levende. Lærende.
I stedet for å unngå dissonansen, kan vi møte den som en læremester. For når vi tåler å stå i det ubehaget, skjer det noe viktig: vi begynner å endre oss. Ikke bare i teori, men i praksis. Vi justerer oss. Vi blir mer bevisste. Vi bygger nye relasjoner – både til hundene våre og til vår egen faglige utvikling.
Det er gjennom disse prosessene at vi blir bedre hundemennesker. Mer nyanserte, mer empatiske, mer reflekterte. Det gjør vondt å innrømme at man har gjort feil. Men det er også i den smerten at man finner sin integritet.
Det er ingen av oss som er ferdig utlært. Ingen som er ferdig utviklet. Og kanskje viktigst av alt: ingen som har en feilfri fortid. Men det som skiller et trygt, faglig fundament fra et skjørt, er evnen til å endre seg når ny kunnskap dukker opp. Og viljen til å la hundens beste veie tyngre enn sitt eget ego.
Så neste gang du kjenner på det ubehaget, den indre knuten, det lille stikket av selvkritikk – ta det som et godt tegn. Det betyr at du lærer. Det betyr at du bryr deg. Det betyr at du er et menneske i utvikling.
Og det er det fineste du kan være, både for deg selv og for hunden din.
