GoodDog — Be your dog's best friend

«Går det bra at de hilser?»

Som jeg ønsker jeg hørte det spørsmålet oftere! Men det skjer jo så sørgelig sjelden…..

I hundeverdenen finnes det en merkelig idé om at alle hunder nødvendigvis skal hilse på hverandre, ellers blir de ikke sosialisert godt nok. Dessverre gir disse møtene ofte helt motsatt resultat…. Så mange som 70% av de hundene jeg har til utredning har problem med at de utagerer mot andre hunder når de er i bånd – her skal jeg prøve å forklare hvorfor og hvordan dere unngår å havne i denne situasjonen.

“Det går så fint, min er bare snill!”

Som flokkdyr er det naturlig for hunden å møte og omgås de samme velkjente flokkmedlemmene. Det er ikke naturlig å møte nye individer hele tiden. I alle nye møter ligger det en hel del spenning i form av nysgjerrighet, posisjonering og eventuell usikkerhet i tilfeller hvor tidligere møter var ubehagelige.

Så det hjelper altså ikke alltid at din hund er så snlll som bare det. Min hund kan være syk, redd, ha løpetid eller være farlig – samme hvor snill din hund er. Uansett om hunde er i bånd eller løse; det er det ditt ansvar som hundeeier å passe på at din hund ikke løper bort til andre uten at dere har avklart på forhånd at det går fint for begge parter.

Dette må til for å forebygge spredning av sykdommer, at hunder blir redde eller skader hverandre.

Vi kan aldri med sikkerhet vite hvordan ukjente hunder reagerer på hverandre, og det er viktig at når de møtes skal det skje på like vilkår. Det som absolutt skal unngås er at en løs hund springer bort til en hund i bånd. Hunden som er i bånd er da underlegen, og risikoen er stor for at den forsvarer seg ved å gjøre utfall mot den løse hunden.

 

«Er det en hannhund eller tispe?»

Det er en naturlig grunn til at det oppstår aggresjon mellom hannhundene og tispene. I det hunden blir kjønnsmoden begynner en instinktiv utvikling og den begynner å måle seg mot andre hunder av samme kjønn. I en naturlig flokk er det bare den sterkeste, friskeste og mest kompetente hannen og den   sterkeste, friskeste og mest kompetente tispen som får lov til å parre seg. Disse to utmerker seg ved å vise dominans overfor andre individer av samme kjønn.

Den store forskjellen fra den naturlige flokken er at hunden din møter nye flokkmedlemmer hver dag. Den har dessuten flere revir å passe på – nabolaget, parken, hytta – og over alt møter den nye eventuelle konkurrenter. Jo merhormonell hunden er desto større er risikoen for stress og problematikk ved disse møtene.

 


“Men jøss da, ta kontroll over hunden din!”

Hunder er en sosial art med en avansert kommunikasjon basert på visuelle, auditive, taktile og hormonelle signaler. I møte med andre hunder benytter de alle disse for å signalisere at den har gode hensikter. De går for eksempel ikke rett på den andre hunden men litt til siden, den viser avstandsminkende og inviterende signaler som å unngå og møte blikket, lene kroppen litt bakover og vifte med halen.

Når hunder møtes i bånd blir neste alle disse signalene umulig å vise. De tvinges rett mot hverandre på et smalt fortau, båndet gjør at kroppen får en fremoverlent truende posisjon, halsbåndet gjør at hunden ikke kan vri hodet bort og at ansiktet «forvrenges». Vi har dessuten tatt bort hundens aller sterkeste instinkt – å fjerne seg fra situasjonen dersom den er det minste ubehagelig.

Ved et møte som dette er det ikke underlig om den ene hunden synes det blir for mange utydelige signaler. Den viser da avstandsskapende og avvisende signaler som å knurre, flekke tenner, bjeffe eller gjøre utfall.

Hunden lærer seg raskt at det lønner seg å utagere – da forsvinner jo den andre hunden! Den har løst problemet, og bruker den samme metoden neste gang den føler seg truet. Dessuten har vi hundeeiere en uheldig vane med å forsterke den uønskede adferden ved å bli sinte, rykke i båndet, rope «ti stille» eller «Nei!», og generelt bevise for hunden at vi også er redde. Hunden vil da hjelpe til enda mer så vi sammen kan skremme bort det ubehagelige.  Slik havner vi fort i en nedadgående spiral….

Les mer om dette i “Missar och förstånd i hundvärlden”

 

 

“Vi vil ikke hilse!”

Jeg går ikke rundt og gir alle jeg møter i parken en klem, og jeg forventer heller ikke at hundene mine skal gjøre det! På samme måte som jeg lager avtaler for å møte venner jeg kjenner og liker, gjør jeg det samme for hundene mine. Vi avtaler Playdates med faste Playmates for at hundene skal slippe unødig stress i stadig nye møter, og i stedet bare være glade for å se hverandre.

Siden mine hunder også har lært at vi ikke hilser på andre hunder bånd, slipper jeg dessuten mye unødvendig problematikk ved at hundene ikke kan gå pent i bånd, men hele tiden drar mot møtende hunder. I stedet finner vi på massevis av morsomme ting sammen slik at hundene lærer at det er morsomt å gå i bånd med meg. Så leker man med andre kjente hunder løse og på like vilkår.

Om vi møter hundevenner når vi er i bånd og det ikke er mulig å slippe dem, så kan de etter avtale hundene i mellom, få hilse på hverandre. Da er det viktig at vi beveger oss etter hundene så båndene alltid er slakke uten å surre seg fast i hverandre – som i en liten dans!

Jeg bruker timevis med trening hver uke for at mine hunder skal oppføre seg ordentlig. Hver gang en hund uten trening springer fram til oss ødelegges den treningen, og jeg må starte på nytt. Det er utrolig irriterende og urettferdig at vi som anstrenger oss skal straffes på grunn av hundeeiere som IKKE anstrenger seg!

Når jeg ser en møtende hund med eier så kaller jeg inn mine hunder, går noen meter ut fra stien, bytter side av gaten eller går rundt to parkerte biler for å vise tydelig for den møtende at vi ikke ønsker å hilse. Dette også for å vise mine egne hunder at dette løser jeg, så de behøver ikke hjelpe til.

Om budskapet fremdeles ikke når frem til den andre hundeeieren roper jeg «vi vil ikke hilse» eller «vær så snill å kall inn hunden din». Om ikke dette heller løser situasjonen roper jeg «VI HAR RABIES!» – da bruker de å forsvinne… 😉

Vis hensyn! Spør om det går bra at hundene hilser! På forhånd tusen takk….