For 20 år siden trente jeg hunder til å gå fot, sitte pent og holde blikket festet på meg. Det var slik vi trodde godt hundehold så ut.
Men verden forandrer seg – og heldigvis gjør kunnskapen vår det også.
Og forhåpentligvis også vårt hundehold.
Mange av lydighetsøvelsene vi fortsatt ser i dag, stammer fra etterkrigstiden. De ble laget i en tid da man ville ha soldater i bånd, ikke familiehunder i sofakroken. At vi i 2025 fremdeles trener hunder til å gå fot og stirre på oss mens vi går, er egentlig ganske bisart. Det er ikke slik livet med hund ser ut – og det er ikke det hundene trenger.
Hva trenger fremtidens hund egentlig å lære? Å lære hunden å sitte på kommando har minimal betydning for livskvalitet. Å lære hunden å håndteres frivillig hos veterinær eller til pelsstell – det er hundre ganger viktigere.
Og, i stedet for å lære hundene «hvor grensene går», handler fremtidens hundehold om å respektere hundenes egne grenser. Om å gi dem en stemme. Når vi gir hundene valgfrihet og kontroll over eget liv, blir de tryggere og gladere.
Det er slik vi bygger et liv med trygghet, samarbeid og respekt, ikke ved å pugge gamle øvelser.
Halsbånd er et eksempel på utstyr vi burde lagt bort for lengst. De stammer fra en tid da hunder stort sett løp fritt på gården, og et halsbånd bare bar et telefonnummer i tilfelle hunden gikk for langt. I dag vet vi at halsbånd kan skade både nakke, strupe og nervesystem – og vi vet bedre enn å holde fast ved tradisjoner som går på bekostning av hundens velferd.
Samtidig lever hunder i dag et helt annet liv enn gårdshundene gjorde. De må stort sett sitte fast i bånd – ikke fordi det er til deres beste, men fordi vi har plassert dem i tette, menneskeskapte og ofte unaturlige miljøer, med trafikk, blokker og trange turveier. Når bånd er en nødvendighet, blir det enda viktigere å velge løsninger som ivaretar hundens kropp og trygghet.
For gårdshundene hadde tross alt én stor fordel: de fikk bevege seg fritt. De levde med aktivitet, utforskning og selvstendighet, i stedet for å slepes rundt i stramt bånd eller ligge alene hjemme en hel dag.
Det er verdt å spørre seg hva vi kan lære av dette – og hvordan vi kan skape et fremtidig hundehold som setter livskvalitet foran bekvemmelighet.
På utstilling behandles hunder ofte som dukker. De heises opp i stramme strupebånd, vises frem ved å holdes fast i snute og hale, og bedømmes etter hvor pene de ser ut i et øyeblikksbilde. Er dette virkelig en naturlig måte å vurdere hunder på? Ser vi om en hund er fysisk og mentalt frisk ved å dra den rundt i ringen som et objekt?
Hvis målet med utstilling virkelig var å sikre sunne og funksjonelle hunder, ville det holde å stille dem én gang i livet – når de er ferdig utvokst, både fysisk og mentalt. En gjennomgang da kunne gi informasjon om helse, stabile linjer og forutsigbare egenskaper. Det ville være nok til å vurdere om hunden egner seg i avl.
Å dra rundt på utstillinger gang etter gang for å samle premier og rosetter tjener ikke hundene. Det tjener menneskets behov for status og anerkjennelse. For hundene innebærer det reising, stress, påtvungen håndtering og en vurdering av utseende fremfor velferd. Det finnes ingenting i dette som tilgodeser hundens naturlige behov – bare menneskets.
I stedet for å forme hunder til å passe inn i gamle idealer, må vi trene hundene våre til å være trygge i en moderne verden. Det betyr at de skal mestre hverdagen – lyder, miljøer, håndtering, andre hunder og mennesker.
Vi trenger hunder med selvtillit og mestringsfølelse – ikke hunder som kan gå pent i ring med hodet stivt hevet eller ligge i fellesdekk som roboter.
Jeg drømmer om en fremtid der vi setter hundens behov foran våre egne ønsker. Der vi bygger ferdigheter på samarbeid, ikke kontroll.
Fremtidens hundehold handler om trygghet, valgfrihet og respekt – hver dag, i små og store situasjoner.
Hunder er ikke pynt. Ikke redskaper. Ikke prestasjonsmaskiner. Hunder er familie.
💚 Takk for at du, som velger å være din hunds beste venn, allerede er en del av fremtidens hundehold.
