Nei! Ordet mine hunder aldri har hørt, og ikke en gang vet hva betyr. Her er mitt syn på et positivt og nei-fritt liv.
En ny valp eller hund i huset vet enda ikke hvilke rutiner og regler som gjelder, hvilken måte er den enkleste og mest effektive å lære den det?
En hund er veldig sjelden bevisst på om den gjør noe «feil», mest trolig følger den sine naturlige, eller fremavlede, instinkter. Som for eksempel bite, bjeffe, markere, hoppe, utforske eller stjele mat. Vi kan altså ikke kreve – i vår for hundens ganske så unaturlige menneskeverden – at hunden instinktivt skal vite hva som ønskes av den. Like lite som vi kan kreve at våre barn instinktivt skal oppføre seg som voksne.
Det er vårt ansvar å, på en positiv og motiverende måte, trene dem på det de behøver å lære for å kunne oppføre seg på en ønsket måte i alle situasjoner.
Straff (i form av at hunden påføres ubehag) leder bevist til økt stress, både hos hund og fører. Vi vet at straff fungerer, men vi vet også at positiv forsterkning fungerer bedre!
Et problem som stadig forekommer er at vi bare gir hunden oppmerksomhet når den gjør noe vi ikke ønsker, og ofrer den ikke en tanke når den faktisk gjør som vi vil.
En god hundetrener er alltid observant på sine hunder, all den tid man er våken, ikke bare på treningsbanen. På den måten er hun/han alltid klar til å forebygge uønsket adferd, og forsterke ønsket.
Et eksempel er når hunden ligger rolig i sengen sin, og du sitter foran datamaskinen. Så hører hunden plutselig at det kommer noen i trappeoppgangen, og stormer bjeffende mot døren. Da våkner du til og skriker Nei! Hysj! Fy! og tror at du med dette lærer hunden at den skal slutte å bjeffe. Hunden derimot, har lært seg at:
1) den får masse oppmerksomhet når den bjeffer
2) du er livredd for fienden der ute i trappeoppgangen
Neste gang hunden hører den minste lyd er den mer en klar for å hjelpe til, og bjeffer enda mer …
Om du i stedet er mer observant på hunden, og forsterker den fordi den er stille, selv om den hører noen i trappeoppgangen, får du snart en hund som ligger rolig i sengen sin uansett hva som skjer der ute.
Med økt bevisshet kan vi enkelt forsterke den ønskede adferden, og minske den uønskede.
Det er enda mer effektivt om du lager treningsoppgaver av de situasjonene hvor hunden oppfører seg på en måte du ikke ønsker, enn å prøve å redde situasjonen når det kanskje allerede er for sent.
Hunden er en født opportunist som raskt forstår hvilken adferd som lønner seg – ikke fordi den vet at det er feil, men fordi det er akkurat den adferden som gir uttelling i form av noe den vil ha. For eksempel:
• Oppmerksomhet – til og med et «Nei!» er oppmerksomhet.
• Lek – at du springer etter den rundt i hele huset for å få tilbake den stjålne skoen er en fantastisk lek
• Mat – det man finner, det spiser man.
Det er i mine øyne enklere, mer logisk og fremfor alt mye hyggeligere be hunden om en ønsket adferd – i stedet for å straffe bort alt du ikke ønsker!
Jeg mener at på på innlæringsstadiet er det aldri noensinne nødvendig å bruke korrigering. Å heller be om en alternativ ønsket adferd, fjerner et eventuelt behov for korrigering.
Eller som den verdensberømte treneren Gary Wilkes sier: «Du setter deg ikke inn i en taxi og gir sjåføren beskjed om alle plassene du IKKE vil dra til.»
Dette innebærer så klart at jeg på forhånd må trene inn en del signaler som hunden forstår og kan utføre i ulike miljø. Ved å gjøre dette sparer jeg både meg selv og hunden for masse frustrasjon.
Bare ved å trene inn «her», «sitt», slipp» og på plass» kan jeg avlede stort sett all uønsket adferd. Når hunden så gjør det jeg ønsker, sier jeg «Ja!» og forsterker den ønskede adferden.
Se eksempelet lenger ned i artikkelen hvordan man enkelt, med en betinget oppmerksomhetslyd i stedet for et negativt «Nei!», kan avbryte og avlede de fleste former for uønsket adferd. Grunnen til at jeg bruker en lyd i stedet for et ord, er at lyden alltid høres lik ut selv om jeg er stresset eller frustrert, den kan heller ikke økes i intensitet med fare for å skremme hunden.
For meg er det frustrerende og trist å skrive denne artikkelen – burde vi ikke ha kommet lengere i utviklingen når det gjelder forståelse for andre dyr og for innlæringspsykologi? Det er lenge siden det ble forbudt å bruke pisk i barneoppdragelsen, hvorfor tror vi fortsatt det er konstruktivt å bruke straff når vi trener hund?
Kanskje fordi hunden ikke protesterer, fordi den ikke kan snakke for seg selv, fordi den mer enn alt annet ønsker å være oss til lags …
Mange av disse tankene har dukket opp når jeg har jobbet med andre dyrearter som, til forskjell fra hunden, ikke er formet til å oppfylle vårt minste ønske. Da finnes det ingen mulighet for å bruke straff, ikke en gang et «nei», uten at det skaper så stor frustrasjon hos dyret at det blir farlig for deg – noe som innebærer at du må bli en dyktigere trener for å unngå frustrasjon.
Hva tror dere brunbjørnen Pepper hadde gjort om jeg klasket til ham over nesen hver gang han gjorde noe jeg ikke likte? Han hadde mest sannsynlig bitt meg. Hardt. Eller om jeg hadde hevet stemmen til ulvene? De hadde stukket av og aldri kommet i nærheten av meg igjen.
Bare fordi vi har avlet bort hundens vilje og mulighet til å forsvare seg eller flykte, innebærer det at vi har rett til å straffe den?
Vi mennesker har med evolusjonen utviklet evnen til å fokusere på det som ikke fungerer, for å utvikle oss videre. Men har vi ikke det nå såpass godt at det er på tide å fokusere på det som faktisk fungerer – å forsterke akkurat det?
Det gjelder både hund, familie, venner og kolleger. Om vi alle var mer oppmerksomme på det positive i livet og flinkere til å forsterke det, hadde vi da kanskje opplevd mindre stress, sykdommer, frustrasjon og konflikter?
Med økt kunnskap og forståelse har vi kommet videre og idag ønsker vi oss lykkelige og trygge hunder. Hunder som våger å ta initiativ og hunder med god selvtillit.
Hunder med et liv vi kanskje til og med ønsker oss selv …
Så si: «Ja! – så god mat du har laget idag kjære.» «Ja! – så glad jeg blir når du har vasket rommet ditt.»
«Ja! – så flink du var som hilste på naboen uten å hoppe.» «Ja! – for en flott jobb du har gjort!»
Si «Ja!» – til et positivt, nei-fritt liv.«Når du korrigerer din hund, så straffer du den for din egen manglende trening»
– Susan Garret
Oppmerksomhet takk!
Tren inn en smattelyd som assosieres med en god belønning. Denne lyden bruker du for å få hundens oppmerksomhet, og kan avlede uønsket adferd.
• Gi hunden mange godbiter samtidig som du lager lyden. Repeter mange ganger i ulike miljø.
• Test om hunden har forstått ved å lage lyden når den er opptatt med noe annet. Dersom den vender sin oppmerksomhet mot deg – belønn med godbiter og stemmebelønning. Om du ikke får hundens oppmerksomhet, repeter steg 1 med bedre godbitbelønning.
• oppmerksomhetslyd
• når du får hundens oppmerksomhet, be om “hit”.
• når hunden kommer til deg, tar du frem et gjemt tyggeben som dere “deler på” ved at du holder i den ene enden.
• ros med rolig stemme når hunden tygger på benet.
• oppmerksomhetslyd
• når du får hundens oppmerksomhet, be om “sitt”.
• når hunden sitter, ta fram en neve godbiter og strø dem på bakken.
• ros med med rolig stemme når hunden søker etter godbitene.
• oppmerksomhetslyd
• når du får hundens oppmerksomhet, be om “slipp”
• når hunden slipper det den har i munnen, ta fram en gjemt leke.
• lek sammen en stund, eventuelt gjem leken, let og finn den sammen.
• oppmerksomhetslyd (akkurat i det hunden er stille).
• når du får hundens oppmerksomhet, be om “på plassen sin”.
• når hunden legger seg på plassen sin, kast en godbit bort til den.
• ros med rolig stemme og kast kontinuerlig godbiter så lenge den er stille.
Hos en voksen hund som viser uønsket adferd er det viktig å eliminere eventuelle streddpåvirkede grunner til adferden. For eksempel ikke fått dekket alle behov, over- eller understimulans, forandringer i hverdagen, smerte eller sykdom.
