Under mine år som atferdsspesialist har jeg møtt utallige hunder som var trygge og velfungerende – helt til de ble utsatt for mentaltester eller egnethetstester som gikk altfor langt. Etter én eneste dårlig opplevelse kom de til oss med frykt, usikkerhet og atferdsproblemer de aldri hadde hatt før. Årsaken er ofte ukunnige eller useriøse trenere som gjennomfører tester uten nødvendig kompetanse. Hunder blir presset så hardt at de lærer å bli redde. Det er ikke bare uetisk – det er helt unødvendig.
La meg forklare hvorfor.
Generalisering betyr å overføre en læring fra én situasjon til en annen. Hunder er ofte “dårlige” på dette fordi de evolusjonært er utviklet til å lære hva som lønner seg – eller ikke – ut fra den konkrete situasjonen og miljøet de befinner seg i. Det som fungerer hjemme på stuegulvet, fungerer ikke nødvendigvis på treningsplassen eller på besøk hos bestemor. Mentaltester bygger ofte på at hunden skal prestere i helt nye og kunstige situasjoner, og da er det ikke rart om resultatet blir skjevt. Atferden hunden viser i testøyeblikket sier nemlig lite om hvordan hun vil reagere i lignende situasjoner i andre miljøer.
Det som er viktig å forstå, er at frykt generaliseres svært lett. Evolusjonært har det hatt stor betydning for dyrets overlevelse å kunne koble én skremmende opplevelse til lignende situasjoner senere. Derfor kan en hund være dårlig på å generalisere en lært atferd som “sitt”, men raskt generalisere dårlige erfaringer – som at mennesker eller lyder er farlige.
Og nettopp derfor blir det så problematisk når hunder presses inn i tester med unaturlige og skremmende moment – de opplevelsene kan feste seg for livet.
Mange mentaltester inneholder elementer hunden aldri møter i hverdagen – som spøkelser som spretter opp, unaturlige lyder eller fremmede som oppfører seg på en kunstig måte. Slike situasjoner sier lite om hvordan hunden fungerer til daglig, men kan likevel bli tolket som sannheter om hundens personlighet eller evner. Resultatet kan lett bli et skjevt bilde av både hunden og dens faktiske ressurser.
Hvis hunden derimot testes for atferd som faktisk er relevant – for eksempel raseetypiske arbeidsegenskaper som gjeting, vokt eller apportering – kan testen gi nyttig informasjon. Da handler det ikke om å skremme hunden, men om å se hvordan hun naturlig uttrykker ferdigheter hun er avlet for å ha.
Valper er ikke kognitivt ferdig utviklet. Den mentale modenheten – inkludert evnen til å regulere følelser og vise stabile arbeidsegenskaper – kommer først når hunden er mellom 18 og 24 måneder. Å teste valper før den tid sier derfor svært lite om deres faktiske egnethet.
Risikoen er i tillegg større enn hos voksne hunder: en valp har få erfaringer å bygge på, og en dårlig opplevelse i en test kan sette dype spor. Der en voksen hund kanskje kan støtte seg på tidligere læring, kan en valp stå helt uten referanser og derfor lett utvikle frykt. Derfor er det både uetisk og unødvendig å mentalteste valper. Hvis målet er å få innsikt i arbeidsegenskaper, bør vi vente til hunden har modnet – og da alltid sørge for at testene gjennomføres på en trygg måte som ivaretar hundens velferd.
Når flere små stressfaktorer kommer tett etter hverandre, bygges de opp til en kraftigere reaksjon. Dette kalles trigger stacking. I mange tester skjer dette raskt: først en uventet hendelse, så en ny utfordring, og deretter enda en. Resultatet kan bli en hund som fremstår som “ustabil”, men som i virkeligheten bare er overbelastet av gjentatte stressorer.
En kompetent testleder eller trener ser når hunden bygger opp stress uten å klare å avreagere, og vil da avbryte testen eller hoppe over momenter som utsetter hunden for unødvendig press.
Grunnregelen er enkel: en hund trenger aldri å pushes for å vise hva hun klarer. Når vi respekterer hundens signaler, gir rom for pauser og lar henne ha kontroll, får vi sanne svar. Når vi presser for langt, skaper vi frykt og negative erfaringer – og det er både uetisk og unødvendig.
En trygg hund viser oss mye mer om sitt sanne potensial enn en hund som presses til det ytterste. Når vi lar hunden beholde valgmuligheter, får vi et ærlig bilde av hvem hun er – uten at vi risikerer å skade tilliten eller fremtidige læringsmuligheter.
Aggresjon er ikke en fast egenskap, men en respons på press, trusler eller smerte. Ingen valp fødes aggressiv, men både valper og voksne hunder kan utvikle aggresjon dersom de blir møtt med straff, kjeft eller harde grep. Vår oppgave som mennesker er å forebygge aggresjon – ikke framprovosere den. Trygghet, valgmuligheter og samarbeid bygger hunder som stoler på oss og som velger å samarbeide.
Aggresjon er noe som læres gjennom erfaring. Når en hund blir utsatt for aggressive metoder, lærer hun at verden kan være farlig og at aggresjon kan være en nødvendig respons. Spørsmålet vi må stille oss er: er det etisk forsvarlig å lære en hund å bli aggressiv ved å møte henne med nettopp aggresjon? Svaret er enkelt. Ingen hund lærer noe godt av å ha en dårlig opplevelse.
Det finnes tester som gir mening, særlig innen avl. Oppdrettere kan bruke beskrivelser til å sikre at valper følger rasens plan. Hos jakthunder vurderes for eksempel skuddfasthet, og hunder som viser frykt sorteres ut. Hos retrievere vurderes høy grad av sosialitet som en ønsket egenskap, og den forsterkes videre i avl. Slike beskrivelser handler ikke om å straffe feil, men om å dokumentere ønsket atferd og følge hele kull over tid.
For den individuelle hunden forteller testen først og fremst hvordan hun reagerte akkurat i den situasjonen. Den gir ikke en full sannhet om hvem hunden er, eller hvordan hun vil håndtere andre sammenhenger i livet.
Når vi tester hunder som skal jobbe i samfunnet – som terapihunder eller andre sosiale tjenestehunder – møter de situasjoner som faktisk kan oppstå i arbeidet. Det kan være fremmede som vil hilse og klappe, glatte gulv på institusjoner eller mennesker som nærmer seg med krykker eller rullator.
Forskjellen fra tradisjonelle mentaltester er stor: hunden blir aldri presset inn i en situasjon som kan skape en negativ opplevelse. De som leder testene har høy utdannelse innen hundeatferd og kan lese subtile tegn på stress. Hvis hunden viser tegn til ubehag, blir testen avbrutt umiddelbart.
På denne måten får vi innsikt i hvordan hunden reagerer i realistiske arbeidssituasjoner, samtidig som vi beskytter både hundens velferd og trygghet.
Vi kan teste og beskrive, men vi skal aldri presse. Vi kan følge formulærer og lære av data, men vi må alltid lytte til hunden foran oss. Loven setter rammene og erfaringen bygger ????? – men det er vårt etiske kompass som avgjør hvordan vi handler i praksis.
For meg er grensen krystallklar:
❤️ Alltid hundens velferd først
❌ Aldri straff som metode
Hvor går grensen for deg?
