«Så fin du er i dag!». «Nå var du flink!» Tenk at det er så vanskelig for oss å gi komplimenter og positiv oppmerksomhet til folk som er en del av våre liv. Hvorfor er det egentlig slik?
• «Når kan jeg slutte å belønne hunden?»
• «Må jeg gå rundt med godbiter i lommen hele tiden?»
• «Hvorfor gjør ikke hunden som jeg vil bare fordi den elsker meg?»
Dette er spørsmål jeg får alt for ofte – og hver gang gjør det vondt i hjertet mitt. Hvorfor synes hundeeiere det er så forferdelig slitsomt å belønne hunden sin? Ville du fortsatt å gå på jobb om du ikke fikk lønn og oppmuntring, bare fordi du er så glad i sjefen din? Antagelig ikke. Ville du vært lykkelig i ekteskapet om du aldri fikk høre at du er elsket? Antagelig ikke.
Å være til nytte og satt pris på er bevist, for de fleste individer, en av de viktigste faktorene i et lykkelig liv. Og da jobber vi mennesker for stadig lønnsforhøyelse. Våre hunder derimot – de skal prestere hele livet for stadig mindre lønn, eller aller helst, ingen lønn i hele tatt.
Hunden – har i titusentalls år blitt avlet fram for å samarbeide med oss og har virkelig et stort behov for – og glede av – å bli belønnet.
Har uviljen mot å belønne hundene våre eventuelt en sammenheng med at det virker så vanskelig for de fleste av oss å gi komplimenter til folk som er en del av livet vårt? Til partneren, til arbeidskamerater, eller enda vanskeligere – til den ukjente personen ved siden av oss i køen på cafeén? Ofte når vi gir komplimenter virker det som folk mistenker at vi har en baktanke, at du eventuelt vil ha noe tilbake. For ikke å snakke om den ukjente personen på cafeén hvis sko du sa var fine, som nå drar seg litt unna og er redd du ikke er helt mentalt frisk …
Med tanke på hvor dårlige vi er til å gi komplimenter, er det kanskje ikke så rart at vi også er dårlige til å ta imot. Om vi en sjelden gang plutselig får en kompiment, er vi lynraske til å ødelegge det positive ved å drukne komplimentet i unnskyldninger og dårlige bortforklaringer.
• «Nei da, denne middagen var da ikke vanskelig å lage – alle kan jo det». (To måneders matlagingskurs og åtte timers forberedelse).
• «Denne gamle filla» (Nyinnkjøpt i den dyreste motebutikken).
• «Nei det er vel det dummeste jeg har hørt, jeg ser jo ut som en fugleskremsel. (Akkurat stylet av den største moteguruen i byen).
Å bare si «takk, det ble jeg glad for å høre!» virker stort sett umulig for de fleste av oss. Om man, mot formodning, skulle være eplekjekk og si: «Takk jeg er kjempestolt!» – da er mest sannsynlige svaret en stram mine som klart signaliserer at kjolen ikke er SÅ fin da.
Å gi en positiv kommentar er til stor glede stor for den som gir. Å få en positiv kommentar er til stor glede for den som får. Hvorfor skal det da være så vanskelig å fokusere på det positive?
Hunden – den er uendelig takknemlig for det minste lille.
Jeg har en helt personlig teori. Den er på ingen måte bevist ved studier eller forskning så vidt jeg vet, så opplys meg gjerne om dere finner motstridende eller bekreftende fakta! Så i løpet av evolusjonens gang har menneskenes overlevelse basert seg på det som ikke har fungert. Var det kaldt ble vi tvunget til å skape varme, var det lite mat ble vi tvunget til å finne opp nye våpen for å fange dyr, var vi syke ble vi tvunget til å finne en behandling. Takket være en eventuelt nedarvet og/eller kulturelt innlært evne til å alltid fokusere på det negative, har vi utviklet oss til å bli den overlegne arten vi er i dag.
Er det kanskje derfor derfor vi så fort glemmer hvor bra vi har det, og irriterer oss så fort over de mest irrelevante ting;
Hunden – som den oppurtunisten den alltid er, fokuserer alltid på hva som er mest lønnsomt i hver enkelt situasjon.
Er det ikke slik at vi pr i dag (i alle fall de fleste av oss som leser denne artikkelen) har det så utrolig bra at vi i stedet kan fokusere på det som er positivt og sette pris på det? Har vi ikke den luksusen at vi kan leve i nuet i stedet for å hele tiden leve for å prøve og forbedre morgendagen? Tenk å være i den lykkelige posisjon å leve i en æra av selvrealisering – på toppen av Maslows stige.
Å leve på toppen burde gi oss et enormt overskudd av positiv energi til å dele med alle rundt oss. Det burde til og med være nok til å dele med de som ikke er like heldig stilt som vi er.
Hunden – lever alltid i nuet.
Se på et par som akkurat har møtt hverandre. I begynnelsen er det ytterst viktig å ikke vise mer interesse for den andre enn det som er helt nødvendig. Det er nesten slik at man holder rede på hvem som sist sendte sms, og det gjelder å absolutt ikke sende en ny for å få balansen tilbake, det virker som vi er redde for å gi mer enn det vi er helt sikre på å få tilbake.
Når begge parter tilslutt viser at de er like interessert i hverandre så starter en heftig periode med en uendelig mengde positiv oppmerksomhet. Lange blikk, henter som møtes, komplimenter og stadig mer av å sette pris på hverandre. Når den heftigste forelskelsen går over etter noen måneder setter man mindre pris på hverandre, fokus retter seg mer g mer mot det negative og forholdet blir mindre og mindre positivt.
I ca 30 år har professor John Gottman og hans kone Dr. Julie Schwartz Gottman ved Gottman Relationship Institute i USA studert hva som får et ekteskap til å fungere, og hva som får det til å bryte sammen. Grunnleggende for fungerende ekteskap var forholdet 5 til 1 av positiv kontra negativ oppmerksomhet. Hos par som nærmet seg skilsmisse har dette sunket til mindre enn 1 til 1. Det er bevist at det er mange små positive tilbakemeldinger og positiv oppmerksomhet som får et ekteskap til å vare.
Det samme burde gjelde i alle forhold, profesjonelle som private som mellom ulike arter.
Hunden – gir oss positiv oppmerksomhet hele tiden, uten den minste baktanke.
Det verste jeg kan tenke meg er å bli behandlet som luft. Å ikke være verdt noen form for respons, ikke være verdt noe. For eksempel: jeg har kranglet med partneren min og sender en ilsint sms. (Kanskje ikke det mest konstruktive å gjøre, men følelser er ofte veldig lite konstruktive!). Hvis jeg får en like ilsint sms tilbake, har jeg i alle fall fått en respons! Partneren min bryr seg om at jeg fins, selv om han er sur på meg. Om jeg ikke får svar, hverken positivt eller negativt – ingenting er verre eller mer nedbrytende for selvtilliten, og sannsynligheten for at forholdet overlever er ganske så liten.
Tenk på hvor mange hundetrenere som anbefaler at du skal ignorere alle former for kontaktsøking fra hunden (jeg har gort det selv!), og argumenterer med at en hund som får respons når den tar initativ blir ulydig og krevende. Nå har jeg endelig lært at det ikke er riktig, og jeg ignorerer sjelden invitasjon til kontakt fra mine hunder. De får alltid et ord, et klapp eller beskjed om å gå og lese en bok (dvs finne på noe selv).
De får enorme mengder positiv oppmerksomhet og mengder av gratis belønning hver dag i form av godbiter, lek og kos – uten at de behøver å gjøre noe som helst først! Og de har hverken tatt over hjemmet eller blitt det minste mer ulydige – bare tydelig mer lykkelige og enda mer samarbeidsvillige.
Hunden – vil aldri, ikke en gang om du behandler den dårlig, ignorere deg eller gå.
Det å hver dag få små positive bevis på å bli satt pris på bygger selvtillit, det gir følelsen av å mestre, det leder til selvutvikling og gjør deg til en lykkeligere person. Å daglig gi små positive bevis på det samme gjør deg til en lykkeligere person. De små positive tilbakemeldingene skaper de fantastiske følelsene hos de som mottar – tobente som firbente. Gi flere komplimenter til alle du møter, gi din partner et kyss, gi hunden en godbit – lev et mer givende liv!
Hunden – du er alt for din hund, forsøk hver dag å gi din hund følelsen av at den er alt for deg!
“Too often we underestimate the power of a touch, a smile, a kind word, a listening ear, an honest compliment, or the smallest act of caring, all of which have the potential to turn a life around.”
― Leo F. Buscaglia
