Vi elsker hundene våre. Men midt i all kjærligheten er det lett å stille urimelige krav – og noen ganger være både urettferdige og fulle av dobbeltmoral. Ofte trener vi på én atferd i én situasjon – og straffer den samme atferden i en annen. Eller vi trener ikke i det hele tatt, men forventer likevel at hunden skal gjøre akkurat som vi vil, når vi vil.

Eksempler på urettferdighet i hverdagen

• Vi avler hunder til å løpe, jakte, gjete og vokte – og blir sinte når de uttrykker nettopp disse egenskapene.
• Hunden skal ikke løpe mot mennesker – men når mennesker vil hilse, forventes det at hun er vennlig og sosial.
• Hun får ikke gå opp på bordet hjemme – men hos veterinæren skal hun stå på bordet, trygg og glad, uten trening på forhånd.
• Vi belønner øyekontakt på kurs – men straffer henne for å søke kontakt ved middagsbordet.
• Vi lærer hunden å hoppe over hinder i en agilityløype – men blir irriterte når hun hopper opp på en parkbenk.
• Hunden må være alene hele dagen uten venner eller oppgaver – men når vi kommer hjem, får hun kjeft for å ha regulert angsten sin med bjeffing, tygging eller tissing.
• Vi tror hunden må gjøre noe så banalt som å sitte for å forstå at hun får mat – men samtidig tror vi feilaktig at hun kan føle komplekse emosjoner som skam.
• Vi gir hunden den samme, kjedelige maten hver dag – men blir irritert når hun er nysgjerrig på all den varierte maten vi spiser, eller når hun finner noe godt på bakken.
• Hun bor alene sammen med oss, uten hundevenner – men når hun roper til andre hunder i parken, straffer vi henne med kjeft, strup eller fysisk korrigering.

Flere situasjoner vi ofte glemmer

Vi forlanger at hun skal sitte fast som en fange i snor – men har sjelden forståelse for at hun trenger å løpe, leke og hilse på andre hunder. Hun skal gå akkurat så fort vi vil, og dit vi vil – ellers blir det rykk og napp i halsen.
Vi legger uendelig med tid på å lære henne å sitte, gå fot og utføre triks – men knapt en brøkdel på ferdigheter hun faktisk trenger, som å klippe klør og være trygg hos veterinær.
Vi trener time etter time på konkurransebaner med alt mulig av unaturlige øvelser – og blir forbauset når hun ikke oppfører seg «perfekt» i det virkelige livet.
Vi straffer henne for å hoppe etter matskålen ved å ta den vekk, og bruker «omvendt lokking» for å trene «impulskontroll» – men forventer i neste øyeblikk at hun skal by på atferd og ta initiativ når vi finner frem klikkeren.
Vi sier at hunden «har godt av rotrening» når vi tar henne av treningsbanen og isolerer henne i bilen – men for en hund som nettopp har prestert og hatt det gøy, kan det føles som en brå straff og en enorm frustrasjon å bli kastet bort fra alt som skjer.

Den ultimate urettferdigheten

Til slutt står vi igjen med den kanskje største dobbeltmoralen av alle:
Vi velger oss en hund – men ønsker egentlig at hun ikke skal oppføre seg som en hund.
Vi forventer at hun skal være et verktøy vi kan ta frem når vi vil prestere på trening – og legge bort igjen når vi er ferdige.
Vi forventer at hun skal være et statussymbol vi kan vise frem på utstilling – men avler ikke på egenskaper som gir henne de beste forutsetningene for et godt hundeliv.
Vi forventer at hun skal være en selskapsvenn som venter alene hele dagen – og stille opp når vi trenger selskap, men bare da.
Vi forventer at hun skal være en kosebamse når vi vil kose – men aldri «mase» om oppmerksomhet når vi ikke vil.

Kort sagt: Vi forventer at hun skal tilgodese våre behov, bare når det passer oss.

Hva kan vi gjøre annerledes?

Vi kan velge å sette hundens behov foran våre egne. Allerede fra valpekurs og videre i trening handler det ikke om å «forme», stille «krav» eller sette «grenser», men om å gi hunden trygghet og ferdigheter for livet. Vi trener på sosialisering, miljøtrening og grunnleggende trygghet. Vi ser på hundens behov – både genetiske og situasjonsavhengige – og bygger ferdigheter i stedet for å straffe uttrykkene for dem.

Når vi blir bevisste på urettferdighetene, kan vi ta mer rettferdige valg.
Vi kan belønne ønsket atferd i stedet for å straffe naturlig atferd.
Vi kan gi hunden oppgaver, mestring og læring – i stedet for å kreve at hun skal «oppføre seg» kun for å tilfredsstille våre egne ønsker.

Og vi kan minne oss selv på at hunden vår ikke er en eiendel. Hun er et følende vesen.
En venn. Husk å være en god venn, du også.