I dag testet jeg noe nytt.
For i mange år har aktivisthjertet mitt gjort omtrent det samme hver nyttår: Jeg har stått utenfor fyrverkeribodene og delt ut flyers om hvorfor man bør boikotte fyrverkeri. Jeg har snakket til kjøperne. Jeg har argumentert kraftig. Og hvis jeg er helt ærlig, har det nok innimellom hatt en tone som kunne oppleves skam- eller skyldbasert – selv om hensikten alltid har vært den samme: å beskytte dyr, natur og mennesker.
Men i dag gjorde jeg det annerledes.
I dag gikk jeg frem – ikke bare til kjøperne, men til selgerne. Tre karer som stod i den klassiske midlertidige fyrverkericontainer før nyttårsaften, utenfor CC Vest på Strandpromenaden her i Lillehammer.
Og jeg stilte et enkelt spørsmål:
Hvordan argumenterer dere for at salg av fyrverkeri er en god idé, når vi vet at det har enorme bivirkninger for kjæledyr, produksjonsdyr, ville dyr, miljøet – og for mennesker med traumer fra krigssoner?
For ikke å glemme skadene på barn og voksne som faktisk fyrer det opp.
Samtalen ble overraskende fin. De var høflige, vennlige og åpne. Det ble en respektfull dialog der vi resonerer frem og tilbake.
Et av motargumentene som kom opp var det klassiske:
– Det finnes så mange andre ting som også er farlige. Skal vi forby biler også, da?
Jeg svarte at biler faktisk har en daglig samfunnsnytte. De holder samfunnet i gang – transport, helsevesen, jobb, hverdagsliv.
Så kom neste:
– Men hunder kan jo også være farlige.
Og ja – men hunder har også en tydelig, daglig nytte. Ikke bare som selskap, men som førerhunder, servicehunder, redningshunder og terapihunder. Hunder bidrar i samfunnet på så mange plan. Samlet sett er de langt mer til nytte enn til skade.
En av selgerne prøvde også en annen vinkel: Han sa at han var allergisk, pekte på at jeg stod der med hundene mine – og tok demonstrativt et par skritt bakover. Jeg svarte med et lite smil at jeg skjønner det. Allergi er reelt.
Men forskjellen er at hundene mine ikke invaderer hjemmet hans i åtte timer, slik at han må gjemme seg på badet for å slippe unna mens kroppen står og skjelver. Det er noe helt annet å bli utsatt for noe du ikke kan velge bort, i ditt eget hjem.
Jeg har heller ikke lest om allergikere som løper seg i hjel i full panikk fordi de ser en hund. Hadde det vært tilfellet, ville jeg kanskje tatt det argumentet litt mer alvorlig.
Og da blir spørsmålet uunngåelig:
Er fyrverkerier virkelig til mer glede enn skade?
Der havnet vi i et nytt resonnement – om hva som er lovlig.
– Det er jo tillatt, sa de, flere ganger.
Og da spurte jeg:
Selv om det er lovlig – synes dere virkelig det er rimelig at jeg, og så mange andre, må leve i stress og utrygghet i (minst) åtte timer rundt nyttår, bare fordi noen skal ha noen minutters glede? Og det er jo ikke bare snakk om at vi «ikke får feiret» – mange av oss må faktisk flykte fra eget hjem for å finne roligere steder. Vi betaler for lydisolerte hotellrom, kjører rundt i bil i timevis, prøver å time turer og pauser i mange uker, og noen ender med å dope ned dyrene sine. Samtidig sitter vi og ser de viktigste i livene våre skjelve av skrekk, uten at vi kan forklare hva som skjer – eller egentlig hjelpe nok.
Det ble litt mumling, men ingen klar tale på akkurat det argumentet. Istedenfor tok samtalen en ganske uventet – og ærlig talt litt underholdende – vending.
For på et tidspunkt ble det trukket frem at salg av sex jo også er lovlig, og at det jo der også handler om noen minutters glede.
Og der var jeg raskt ute og svarte:
Ja – men å kjøpe sex er jo forbudt.
Det er jo… kanskje en løsning jeg faktisk kunne tenkt meg også her – blir dere med på den?
Resten av den samtalen lar jeg være å publisere.
Ikke engang feministen i meg fyrte opp på alle plugger – så det ble mest latter, litt selvironi og en god dose selv-sensurering…
Men tilbake til poenget.
Her er det et spørsmål jeg ikke stilte høyt, men som ligger og gnager:
Hvor mange er det egentlig som får denne «gleden», sammenlignet med hvor mange som betaler prisen – dyr og mennesker?
Vi har ikke én enkel, offentlig statistikk som sammenligner «fyrverkerikjøpere» med «dyrehold» i samme tabell. Men vi vet at fyrverkeri er svært utbredt i barnefamilier, og at bransjen selv har estimert rundt én million husholdninger som kjøpte fyrverkeri i 2023. Samtidig viser tall fra SSB at rundt fire av ti husholdninger i Norge har kjæledyr. Det er altså store grupper i begge ender – og sannsynligvis også betydelig overlapp.
Er det en rimelig prioritering at noen få menneskers kortvarige glede får så store konsekvenser for så mange – av og til med liv som pris?
Vi kom ikke til full enighet.
Men vi var enige om at det var verdifullt å snakke. Å lytte til hverandre.
Og så er det dette med utvikling. Det er lett å si at «salget går ned», men det er mer presist å si at markedet svinger. Bransjen har hatt år med høy omsetning, samtidig som 2024 omtales som svakere enn rekordårene. I tillegg skjer det noe med formen på feiringen: flere etterspør stillere produkter, og enkelte steder eksperimenteres det med alternative fellesarrangementer.
Jeg spurte også om dette var deres eneste inntektskilde.
For noen ganger hører man argumentet: «Vi må selge for å overleve.»
Men nei – dette var et «ekstraknækk» for dem alle.
Og dermed virket det ikke som et særlig holdbart argument. De måtte ikke selge fyrverkeri. (Og ja – de kunne litt svensk. Det gjorde hele samtalen enda mer humoristisk.)
Jeg spurte dem også om de faktisk informerer hver kjøper om reglene, og hvilket ansvar de selv mener de har for at fyrverkeriet brukes i tråd med loven. Men det gjorde de ikke – og de opplevde heller ikke at det var deres ansvar. Kanskje burde det faktisk være påbudt: en enkel, muntlig og skriftlig regelgjennomgang ved hvert salg, slik at ingen kan «ikke vite» når det er lov å skyte opp – og når det ikke er det.
Deres ståsted var likevel klart:
De mente at så mange har så mye glede av fyrverkeri at det er verdt det – så lenge det skjer uten alkohol og innen lovens tidsrammer.
Jeg synes fortsatt fyrverkerier sux – men kanskje ikke alle som selger det.
Og så kom det siste argumentet – som faktisk ble det mest interessante i hele samtalen. De sa at det som selger aller mest ikke er fyrverkeri i klassisk forstand, men stjerneskudd (tomtebloss!) – ikke bare de små, men de store som folk bruker for å få «nyttårsstemning» uten smell. De fortalte også at det blir mer og mer vanlig med lydlave/stillere alternativer, og at det faktisk er slike produkter som selger mer og mer. Der var vi hjertelig enige: Dette kan være en vei videre. Hvis salget i fremtiden i større grad handler om stjerneskudd og stillere, mer forutsigbare alternativer, kan det være en mer rimelig kompromissløsning – fordi folk fortsatt får lys, ritual og stemning, uten at samme antall liv (dyr, natur og mennesker) betaler prisen.
Og jeg fikk faktisk et lite, men veldig konkret bevis på det der og da. To par var innom for å kjøpe, og jeg klarte å påvirke dem til å velge lavlydsalternativer med det ekstremt overbevisende argumentet: «Dere vil vel ikke skremme disse to skjønne i morgen, vel?» Samtidig gjorde Boy og Lilith sitt aller beste – helt uten instruksjon – for å se så sjarmerende ut som mulig. Jeg tror egentlig jeg har knekt koden for hvordan vi får den endringen vi ønsker: Ta med hundene dine til disse bodene og la dem sjarmere kjøperne til å velge stjerneskudd!
Og det leder meg tilbake til hvorfor jeg sier at i dag testet jeg noe nytt.
For jeg er tross alt atferdsspesialist, og hvis vi vil endre atferd, hjelper det sjelden å bare presse hardere. Vi må forstå motivasjonene bak atferden – og hvilke forsterkere som faktisk holder den ved like. Kanskje dette er en mer voksen versjon av meg, og kanskje også en mer effektiv vei til reell endring: mindre skam, mer spørsmål. Mindre sinne, mer dialog. Ikke for å være «snillere», men for å faktisk komme nærmere det som kan endre noe.
Og ja – jeg har selvsagt også sendt en e-post til shopping-senteret, med en velformulert tekst om hvorfor de burde la være å invitere fyrverkeriselgerne, og heller ta en mer moderne og etisk holdning. Jeg må innrømme at det også bygger under en litt ubehagelig erkjennelse: at jeg kanskje begynner å ligne mer på en «tant» enn en aktivist, ass. Men vet du hva? Kanskje det er nettopp det vi trenger mer av – folk som sier ifra, på en saklig, høflig og moden måte.
Så jeg anbefaler alle å gjøre det samme: Si ifra.
Gjør det saklig, gjør det høflig, og gjør det så tydelig at det er lett å ta deg på alvor.
