Å ta farvel med hunden sin
Å ta farvel med hunden sin er en av de vanskeligste avgjørelsene et menneske kan stå overfor. Vi vet at dagen en gang vil komme, men aldri helt når. Livet med hund gir oss glede, fellesskap og minner for livet – og nettopp derfor gjør avskjeden så uendelig vond.

Likevel kan vi gjøre mye for at den siste reisen skal bli så trygg, rolig og verdig som mulig – både for hunden, for oss selv og for andre dyr i familien. Her deler jeg noen av mine egne vonde erfaringer, i håp om at de kan gi trøst eller være til hjelp for andre som en dag må gå gjennom det samme.

*Merk: Bloggen inneholder også noen bilder av hunder i deres siste øyeblikk, delt med kjærlighet og verdighet.

Hjemme eller på klinikk
Et av de første valgene handler om hvor avskjeden skal skje. Hjemme gir trygge rammer, kjente lukter og ro. Hunden slipper reisen til klinikken, og dere kan ta avskjed i eget tempo. Samtidig krever det at veterinæren kan komme hjem, og det kan være både dyrere og mer praktisk krevende med tanke på håndtering etterpå.

På klinikken er veterinæren på kjent grunn, alt utstyr er tilgjengelig, og prosessen går ofte mer forutsigbart. For noen føles det trygt, for andre kan selve klinikkmiljøet være en ekstra belastning.

Når jeg har latt hunder sovne inn hjemme, har det føltes rolig og godt for alle hundene. Det såreste der har vært å bære kroppen ut til veterinærens bil etterpå – en av grunnene til at jeg valgte å la min største hund på 50 kilo få sovne inn på klinikken. På klinikken har jeg lært at det er en lettelse å ordne alt praktisk på forhånd, både betaling og valg av urne. Da slipper en å stå i resepsjonen, gråtkvalt og utmattet, og måtte ta stilling til noe så prosaisk som penger og formaliteter midt i den akutte sorgen.

Det finnes ingen rett eller gal løsning – bare det som føles riktig for dere. Eller kanskje heller: det som kjennes minst vondt. Det eneste som er helt sikkert, er at du er til stede hvert eneste sekund av denne reisen. Hunden din trenger deg nå mer enn noen gang før.

Hjemme og i trygge hender.

Hva vi kan forvente av veterinæren
En god veterinær gir rom for samtale, forklarer hva som skal skje og i hvilken rekkefølge. På klinikken settes det gjerne av god tid i et skjermet rom, ofte med tente lys og en rolig atmosfære, slik at du får den tiden du trenger til å ta farvel.

Som regel gis en beroligende sprøyte først, slik at hunden blir trøtt og avslappet. I denne fasen kan du gjerne gi henne det beste hun vet, mens veterinæren forbereder og setter sprøyten. Det viktigste er at hunden opplever trygghet og minst mulig stress.

Når hunden sover eller er helt avslappet, kommer den siste sprøyten som stanser hjertet. Det skjer som regel raskt og smertefritt. Mange opplever at hunden tar et siste dypt åndedrag helt på slutten – noe som kan virke urovekkende om man ikke er forberedt, men som er en naturlig del av prosessen. Jeg velger å se på det som øyeblikket der livet slipper taket i kroppen – hundens siste pust i dette livet.

Andre hunder i familien
Etter min erfaring er det viktig at også de andre hundene i familien får være til stede når en hund skal sovne inn. De forstår ofte mer enn vi tror, og når de får se og merke hva som skjer, slipper de å gå og vente – eller lete etter en hund som bare aldri kommer hjem igjen.

Mine egne hunder har alltid fått være med og snuse på kroppen etterpå, og det har virket som en viktig del av deres forståelse. Ofte har de nesten opptrådt helt uberørt – til en grad at jeg selv har blitt litt forbauset. Min opplevelse er at døden er en naturlig del av livet for dyr, og at når de forstår hva som skjer, kan de akseptere det langt enklere enn vi mennesker gjør.

Da min egen Bubba sovnet inn, la Lilith hodet sitt på ham etter den første beroligende sprøyten. Da den siste sprøyten ble gitt, visste hun at hjertet hans hadde sluttet å slå – før veterinæren rakk å bekrefte det som lyttet med stetoskopet. Hun reiste seg rolig, ville gå, og for henne var det ferdig. Hun gikk videre i livet. Jeg skulle ønske det var like enkelt for meg, men hennes ro hjalp meg å ikke drukne i sorgen, og minnet meg om at også jeg måtte finne en måte å gå videre på.

Lilith visste i det øyeblikket Bubba’s hjerte sluttet å slå. Da reiste hun seg og var klar til å gå.

Praktiske forberedelser
Det kan være lurt å bestille urne og avtale betaling på forhånd. Jeg har opplevd at det å måtte stå i kassen rett etterpå blir en ekstra belastning – og også ved hjemmebesøk kan det føles som en unødvendig og brå avslutning på en sårbar situasjon. Spør veterinæren allerede når du bestiller time om hvilke alternativer som finnes for urne, kremasjon eller gravlegging, og avtal gjerne på forhånd. Noen velger også å få laget et smykke av asken, som et varig minne å bære med seg.

Det kan i tillegg være godt å ta med et teppe, en leke eller noe annet kjent som hunden kan hvile på, eller ha med seg på den siste reisen. Husk også tørkepapir – og ikke forsøk å skjule følelsene dine for hunden. De merker det uansett, og jeg tror det er bedre at de kjenner våre ekte følelser enn at de forvirres av at vi prøver å skjule dem.

Sorgen etterpå
Når hunden er borte, er det helt naturlig å kjenne på dyp sorg. For mange føles det like sterkt som å miste et menneskelig familiemedlem. Det er normalt å kjenne tristhet, skyld, sinne – og ibland også lettelse. Alle disse følelsene er vanlige reaksjoner på lik linje som at alle følelser er naturlige. Også de vonde.

Gi deg selv rom til å sørge. Lag små minnesritualer, snakk med mennesker som forstår, og gi deg tid. Sorgen er din, og ingen andre kan fortelle deg at den ikke er ekte, at det «bare var en hund», eller at du bare kan skaffe deg en ny. Du tar vare på sorgen på din måte, slik du trenger.

Samtidig kan det hjelpe å omgi seg med mennesker som både forstår og støtter, men som også kan ta deg med ut på turer og aktiviteter – slik at livet ikke stopper opp uten turkameraten. Har du en eller flere hunder igjen, må du også opp av sengen for deres skyld. De trenger aktivitet, trygghet og glede – og nettopp det kan hjelpe dere alle å komme videre sammen.

Hva du ønsker å gjøre med urnene er helt opp til deg. Jeg har valgt å beholde dem som minner.

Den siste gaven
Å ta den siste reisen sammen er hjerteskjærende. Hver gang. Men med planlegging, åpenhet og kjærlighet kan vi gi hunden vår en verdig avslutning. Midt i sorgen kan vi minne oss selv på at den siste gaven vi gir, er frihet fra lidelse og en avskjed fylt med kjærlighet.

Sorgen forsvinner aldri helt, men den blir litt lettere å bære dag for dag. Jeg kan fortsatt gråte over alle hundene jeg har mistet – når de dukker opp på bilder i forelesninger, eller når noe minner meg spesielt om dem. For meg er det en del av sorgprosessen: å slippe ut litt og litt, uten å be om unnskyldning for følelsene mine. Sorgen speiler kjærligheten jeg følte da de var i livet, og jeg vil aldri skamme meg over verken kjærlighet eller sorg.

Og husk å ta vare på hver dag som om det var hundens siste. Ikke ta en eneste dag for gitt. Vær tålmodig, også når du selv er stresset. Aldri straff – hunden gjør bare sitt beste. Prøv å møte slutten med så lite å angre på som mulig, og så mange gode minner som mulig. For det vi oftest angrer på, er den tiden vi ikke ga hunden vår. Så gi den i dag, hver dag, slik at du en dag slipper å angre når det er for sent.