Stress er ofte roten til det vi kaller «uønsket atferd» hos hunder.
Ikke fordi hunden er vanskelig, sta eller mangler vilje – men fordi kroppen og nervesystemet er i beredskap.

Når stress får bygge seg opp over tid, påvirker det både atferd, læring, helse og relasjon. Derfor starter vi året med å gå i dybden på stress: hva det faktisk er, hvordan det oppstår – og hvorfor mange treningsmetoder bommer fullstendig når stressnivået er for høyt.

En av de vanligste misforståelsene jeg møter, er begrepet «impulskontroll».

La oss rydde litt i begrepene.
I psykologi og læringsteori er det ikke «impulskontroll» vi trener. Det vi faktisk jobber med, er selvregulering, selvkontroll og stimuluskontroll (signalkontroll). Disse begrepene beskriver ulike prosesser – og det er avgjørende å skille mellom dem.

Selvkontroll handler om evnen til å regulere sterke impulser i øyeblikket.
Selvregulering handler om noe mer grunnleggende: evnen til å redusere intensitet og frekvens av disse impulsene over tid, håndtere stressbelastning og restituere.

Selvregulering er det som gjør selvkontroll mulig – og i mange tilfeller unødvendig. Har individet god selvregulering, trenger vi sjelden å «be om» selvkontroll.

Stimuluskontroll er det vi faktisk trener på.
Når vi trener hunder, er det i praksis stimuluskontroll (ofte kalt signalkontroll) vi jobber med. Stimuluskontroll betyr at en bestemt atferd skjer i nærvær av et bestemt stimulus (signal), atferden uteblir når signalet ikke er til stede, og hunden forstår hva som forventes, når og hvorfor.

For eksempel: «sitt» når signalet gis – og ikke sitte når signalet ikke er gitt.

Dette er operasjonelt definerbar atferd. Den kan observeres, måles og trenes systematisk. Det er dette vi trener på når vi trener å sitte i stedet for å hoppe, å vente på «ok», å gå til teppet eller å snu bort fra noe på signal.

Hvorfor «impulskontroll» ikke kan trenes.
«Impulskontroll» er ikke en definert atferd. Det er en samlebetegnelse – et diffust begrep – som beskriver en ønsket tilstand, ikke en konkret respons.

Du kan ikke trene på noe som:
• ikke har en tydelig start og slutt
• ikke er situasjonsspesifikt
• ikke kan observeres direkte

Derfor gir det heller ingen mening å si at vi trener «impulskontroll» når vi tar bort mat, straffer forsøk på å ta, balanserer godbiter på snuten eller holder igjen belønning for å «teste viljestyrke». Dette trener ikke kontroll. Det skaper frustrasjon.

Hva skjer i hjernen når stress tar over?
Når et individ er stresset, frustrert eller overopphisset, ser vi økt aktivitet i det limbiske systemet – hjernens overlevelsessenter. Samtidig reduseres aktiviteten i prefrontal cortex, som er nødvendig for refleksjon, vurdering og læring.

Forenklet:
Limbisk system aktivt → overlevelse
Prefrontal cortex aktiv → læring

En hund styrt av overlevelse kan ikke lære ny funksjonell atferd. Da er ikke hjernen tilgjengelig for stimuluskontroll.

Straff, frustrasjon og læring.
Å ta bort noe verdifullt – særlig i situasjoner der hunden allerede mangler kontroll eller er stresset – øker frustrasjon og stress. Økt stress betyr mindre tilgang til læringskapasitet.

Dette gjelder også det som ofte kalles «omvendt lokking». I atferdsanalytisk terminologi er dette negativ straff: man fjerner et ønsket stimulus (for eksempel mat eller tilgang) for å forsøke å redusere en atferd (som å hoppe, ta godbit eller bryte posisjon).

Problemet er at denne typen prosedyrer ikke trener kontroll eller regulering. De øker ofte frustrasjon og emosjonell aktivering, noe som igjen øker sannsynligheten for at atferden styres av det limbiske systemet fremfor prefrontal cortex. Resultatet blir mindre læring – ikke mer.

Resultatet blir ofte:
• økt stress
• konflikt rundt mat
• lavere toleranse
• hunden slutter å ta egne initiativ
• minsket problemløserevne

Generalisering – hvorfor det ikke «smitter» av seg selv.
En sentral grunn til at mange blir frustrerte i trening, er at hunder generaliserer dårligere enn vi ofte tror. Atferd er sterkt knyttet til kontekst: miljø, avstand, mennesker, bevegelse, lukt, lyd og hele situasjonen rundt. En hund som har lært «sitt» på kjøkkenet, kan derfor være ute av stand til å utføre samme atferd ute på gaten eller i møte med mennesker.

Dette er også grunnen til at det ikke finnes noen reell overføringsverdi fra det som ofte kalles «omvendt lokking». Å lære en hund å ikke ta mat fra hånden i én kontrollert situasjon, generaliseres verken til andre miljøer eller til helt andre responser – som å ikke hoppe på mennesker eller å vente rolig i møte med forstyrrelser. Her finnes det ingen funksjonell kobling mellom atferdene, og dermed heller ingen stimuluskontroll som kan overføres.

Hvis du ønsker funksjonell atferd i en bestemt kontekst, må du trene nettopp der – gradvis, med lavt stressnivå og med forutsetninger for læring på plass. Generalisering er ikke et resultat av viljestyrke eller «impulskontroll», men av systematisk trening i relevante situasjoner.

Så hva gjør vi i stedet?
Vi reduserer stress før vi trener. Vi trener stimuluskontroll i situasjoner hunden faktisk mestrer. Vi trener ønsket atferd i den konteksten den skal brukes, ved hjelp av positiv forsterkning. Og vi jobber systematisk med generalisering – ved å trene samme atferd i flere relevante miljøer, gradvis og med gode forutsetninger for læring.

Atferd læres i kontekst. Generalisering skjer ikke av seg selv.

Oppsummert:
Stress og læring er fysiologisk uforenlige. «Impulskontroll» er ikke en trenbar atferd. Det vi faktisk trener på, er stimuluskontroll. Selvregulering er fundamentet for all læring. Straff og frustrasjon øker stress, ikke kontroll. Ønsket atferd må trenes der den skal brukes.

Du kan ikke trene impulskontroll.
Men du kan skape forutsetningene som gjør selvkontroll og læring av stimuluskontroll mulig.

Og forhåpentligvis har jeg skrevet denne bloggen på en måte som gjør at dette også får plass i prefrontal cortex hos deg 😄