💔 Mange atferdsendringer hos hunder har én skjult årsak: smerte.
Det kan være alt fra en liten strekk til en kronisk skade – og ofte viser hunden tegn lenge før vi ser en tydelig halting.
Hver dag møter jeg hunder som lever med smerter. Det kan være en nakke som er sår og stiv etter gjentatt press fra et halsbånd, en rygg som har blitt krum fordi magen verker, eller en hund som slikker seg over snuten hver gang en pote treffer bakken. Noen står med ubalansert vektfordeling, der de stadig flytter tyngden for å unngå å belaste et vondt ben.
Som atferdsanalytiker er det jobben min å oppdage disse små avvikene når jeg gjør utredninger. Jeg ser etter endringer i bevegelsesmønster, kroppsholdning, pust, blikk og signaler som for andre kan virke ubetydelige – men som for meg kan være første tegn på at noe er galt.
Privat er det nesten like smertefullt å se hunder som går gjennom hverdagen med uoppdaget smerte. Hunder som blir stemplet som “vanskelige” eller “umulige å trene” – når problemet egentlig sitter i kroppen, ikke i hodet.
Derfor deler jeg så mye kunnskap jeg kan. Jo tidligere vi oppdager smerte, desto større sjanse har vi for å hindre at det utvikler seg til kroniske plager. Hunden din kan ikke fortelle deg at hun har vondt – men hun viser det, hvis vi lærer oss å se.
Vi har lenge hørt påstanden: “Hunder skjuler smerte.”
Men stemmer det egentlig, eller er det bare noe vi har tatt for gitt?
Ser vi på ulv – hundens nærmeste slektning – er det lite som tyder på at det finnes en evolusjonær fordel ved å skjule smerte. I en ulveflokk tar man vare på de svake medlemmene så lenge det finnes ressurser. Det er ingen trussel innen familien om man blir gammel eller syk.
Også hos gatehunder, som representerer den “normale” populasjonen av hunder på verdensbasis, ser vi det samme mønsteret: ingen klar fordel ved å skjule smerte. Det er heller ingen rovdyr som konsekvent jakter på svake individer i by- eller landsbyområder.
Og hva med våre selskapshunder? Her finnes det absolutt ingen grunn til å skjule smerte – vi angriper dem ikke om de blir svake, vi er tvert imot der for å hjelpe.
Så hvorfor opplever vi da at hunder “ikke viser” smerte?
En forklaring er lært atferd:
Hos min egen hund, Lilith, var det første tegnet på artrose ikke halting. Det var en liten endring i hvordan hun holdt halen.
Senere begynte hun å:
Disse små endringene er lette å overse om vi ikke vet hva vi ser etter.
Noen tegn kan være åpenbare, som halting. Men ofte er det mer subtile signaler som forteller at noe ikke er som det skal:
I stedet for å ta for gitt at hunder “skjuler” smerte, bør vi spørre oss selv: Ser vi virkelig etter de små tegnene?
Det handler ikke bare om å oppdage smerte, men om å reagere tidlig.
Hunder lever her og nå. Når de viser tegn på ubehag, er det vår jobb å lytte – og handle.