Noen ganger får jeg høre at jeg “overprioriterer hundene mine”.
At jeg “skjemmer dem bort”.
At jeg “daltar”.
Jeg tror ikke det handler om hundene – ikke egentlig.

Jeg vokste opp med lite involverte foreldre. De var der, men likevel ikke. Jeg lærte tidlig å klare meg selv.
Når jeg var 14, forsvant faren min helt ut av livet. Etter det ble jeg forsiktig med å knytte meg nært til mennesker. Det føltes tryggere å klare seg alene – og i dag føles det tryggest med hundene mine.
Med dem kan jeg være både nær og trygg, uten frykten for å bli forlatt.

Min første «hund»- Kling. Starten på et hundeliv. Gøteborg 1977

Hva er egentlig en tilknytningsstil?

I psykologien beskriver vi tilknytningsstil som måten vi knytter oss til andre på – og hvordan vi håndterer nærhet, avstand, trygghet og konflikt.
De formes tidlig i livet, gjennom erfaringene vi har med dem som skulle beskytte og støtte oss.

Hovedstilene er:

• Trygg – Nærhet føles naturlig. Du stoler på at støtte finnes.
• Utrygg-unnvikende – Du lærer å skjule følelser og klare deg selv.
• Utrygg-ambivalent – Du søker mye trygghet, men stoler ikke helt på at den varer.
• Desorganisert – Nærhet føles både trygg og farlig samtidig.

Fra våre foreldre til våre hunder

Måten vi knyttet oss til våre foreldre, farger også måten vi knytter oss til hundene våre.

• Har vi erfart trygghet, er det lettere å gi konsekvent trygghet tilbake.
• Har vi erfart avstand, kan vi ubevisst holde igjen – eller vi kan overkompensere med ekstra nærhet.

For meg har det blitt mye det siste. Jeg gir hundene mine den tilstedeværelsen og støtten jeg selv trengte som barn.
Og kanskje ser noen på det som “for mye”. For meg er det bare riktig.

Hundens egen start på livet

Hunder utvikler også tilknytningsstiler – til tispa og til oss mennesker.
En valp som har hatt en trygg mor, knytter seg lettere til oss.
En valp med utrygg eller ustabil start kan trenge mer tid, tålmodighet og varme for å bygge tillit.
Og – akkurat som hos oss – kan trygghet læres på nytt, med gode erfaringer over tid.

Kan vi endre vår egen tilknytningsstil?

Ja. Den er ikke hugget i stein.
Nye erfaringer kan omskrive gamle mønstre – for både mennesker og hunder.
Men det krever at vi tør å slippe noen nær.
For min egen del… der har jeg fortsatt en vei å gå. Jeg har det “godt nok” slik jeg lever nå – med hundene mine som nærmeste familie. Men jeg vet også at trygghet kan vokse, hvis man våger å gi den en sjanse.

Foreldrestiler – hvordan vi ble møtt

Foreldrestiler beskriver måten voksne møter barn på, og består av fire hovedformer:

• Authoritarian (autoritet) – Streng, lite varme, høy kontroll.
• Permissive (ettergivende) – Myk, og lite læring.
• Authoritative (autoritativ) – Varm, tydelig, gir støtte og trygg læring.
• Uninvolved (fraværende) – Lite varme, lite involvering, lite støtte.

Forskningen viser at autoritativ foreldrestil, kombinert med trygg tilknytning, gir det beste grunnlaget – for både barn og hunder.

Hvorfor noen reagerer

Kanskje har du opplevd at moren din mener du “daltar” med barna dine. Eller at onkel Arne synes du “skjemmer bort” hunden din.
Ofte handler det ikke om barna. Ikke om hunden.
Det handler om at det gjør mer vondt å innrømme at man behandlet sine egne urettferdig, enn å prøve å overbevise deg om å gjøre det samme.
Da er det lettere å trekke deg ned, enn å møte sin egen samvittighet.

💬 Til deg som kjenner deg igjen:
Du kan velge noe nytt.
For deg.
For hunden din.
For barna dine.
Fordi kjærlighet kan læres – og læres bort.

Fra Kling til Boy har det gått et langt hundeliv.
Jeg er fortsatt ikke fullært – vi blir jo aldri helt ferdige med å lære.
Men hundene har vært mine beste lærere i kunsten å elske – trygt, ærlig og uten forbehold.

Min seneste hund – Boy. Fortsatt der hjertet mitt hører hjemme. Bordighera 2025